Jeg har i lengre tid slitt med motivasjonen for å ta bilder. Ikke bare motivasjonen, men overskudd til å prioritere fotografering. Årsakene er mange og avhenger av hverandre, så det er vanskelig å eksakt beskrive problemet. Generelt koker det ned til at familie-, jobb- og helsesituasjoner har gjort til at fotografering ikke har havnet på toppen av listen på ganske lenge. Eg skreiv for 4 år siden et innlegg om at jeg hadde solgt speilrefleksen min for å kjøpe meg et mindre og lettere kamerasystem.
På det tidspunktet var det helt riktig avgjørelse. En fullformat speilrefleks fra Nikon med flere store, kraftige og dyre objektiv som stort sett låg i en sekk, uten å bli brukt mer enn en sjelden gang. Det var flere ganger jeg ville hatt med meg kamera, men det var for stort å drasse med meg, så jeg lot være, og brukte heller mobilen.
Etter at jeg kjøpte Fujifilm X-T10, et av de minste systemkameraene den gang, hadde jeg kamera med meg på jobb (nesten) hver dag. Det ble ikke brukt hver dag, men jeg hadde hver dag muligheten til å hente det fram. I den forbindelse hadde jeg til og med et år langt fotoprosjekt med ta og legge ut et bilde for dagen, som mer eller mindre ble fullført etter plan.
Det er nå 4 år siden jeg kjøpte det lille kamera, og sjøl om jeg ikke har brukt det så masse som jeg skulle ønske, så har jeg brukt det mye mer enn hvis jeg hadde beholdt speilrefleksen. Når det er sagt, kjenner jeg nå at det begynner å krible i fotofingrene mine igjen. det var spesielt tydelig en nydelig høstdag i november når jeg gikk en tur i Rambergsveien med kamera og macro-objektiv.
Det jeg virkelig merket på den turen var at jeg savnet å holde i et større kamera. Da snakker jeg ikke om større sensor, men om større fysisk størrelse. X-T10 er bittelite, og har i praksis ingen grep å holde vekten av kamera i. Selv om kamera i seg selv er veldig lett for størrelsen, så er det allikevel tungt å holde fast i ut over et bilde eller to, fordi jeg må klype sånn for å holde det fast.
Med det kommer jeg til mitt nyinnkjøpte kamera. Jeg var ikke interessert i å gå tilbake til speilrefleks, Fujifilm sine speilløse kamera har for mange fordeler for meg foran et speilrefleks, så det var ikke akutelt. Det som var aktuelt derimot, var Fujifilm X-H1, et kamera som på mange måter hentet inspirasjon til utseende og byggekvalitet fra Fujifilm sitt mellomformat-kamera GFX 50s, men uten inspirasjon fra prislappen på 70 000 kr (ved lansering). Likevel var X-H1 det dyreste kameraet som Fujifilm hadde lansert noen gang. Heldigvis fikk jeg kamera til godt redusert pris med ekstrautstyr inkludert. Men det var spesielt tre ting som X-H1 hadde som X-T10 ikke har og jeg savner.
Godt grep: Fujfilm X-H1 har et stort og kraftig grep med plass til alle fingrene gripende rundt. Ja, det gjør at kamera er større enn hva man normalt tenker på som et speilløst systemkamera, som liksom skal være så små og lette, en for dette kameraet så er det selve poenget. Kameraet er godt å holde i, og enkelt å holde stabilt, selv med litt større objektiv. Men selv om grepet er større og betydelig betre å holde, og kameraet er tyngre, så føles det allikevel overraskende lite i hånden, sammenlignet med fullformaten jeg hadde fra Nikon.
IBIS: In-body image stabilization. Stabilisert sensor. Dette hadde Fujifilm dyrt og hellig lovet IKKE var mulig med sin sensor, men plutselig dukket det opp en dag allikevel. Dette er spesielt kjekt med tanke på macro-fotografering, der så lenge motivet står i ro, så får eg en god del mer å gå på med tanke på lukkertid, men også at det potensielt er lettere å holde motivet i fokus pga stabiliseringen.
WR: Weather resistance. Dette kameraet er utstyrt med Fujifilm sin velkjente værforsegling, som tillater kamera og passende WR-optikk, som gjør at både kamera og objektiv er laget for å tåle temperaturer under -10 °C og tåle ei regnbyge eller tre uten å risikere vanninntrenging. Dette er en veldig kjekk funksjonalitet for denne våte og kalde byen jeg bor i.
Bonus: Som en ekstra bonus for min del så har sensoren 24 MP (mot 16 MP på X-T10), som er et veldig velkomment. Den har masse ekstra knapper som jeg brukte på speilrefleksen, men som det lille kamera ikke hadde (AF-ON, AE-L og den framme som egentlig brukes til å lukke blenderen for å forhåndsvise dybdeskarphet i bildet). Eget fysisk hjul å snu på for ISO-innstillinger, i tillegg til lukkertid. Dobbel SD-kort, så jeg kan ta RAW + JPEG uten å få et mareritt av et opprydningsarbeid når jeg overfører bilder.
Dette skulle handle om motivasjon..? Motivasjonen er på plass. Ønsket om å ta bilder er på plass. Motivasjonen er ekstra stor når jeg har et stort og godt (og nytt) kamera. Det som gjenstår er faktisk tiden til å ta bilder, og den kommer forhåpentligvis snart.
