Endelig er jeg ferdig med den nye genseren min! Jeg ønsket meg lenge en genser strikket i Sandnes Sisu, men siden dette garnet er så tynt, så orket jeg aldri å gå i gang med et så stort prosjekt. Nå er jeg omsider ferdig! Den ble strikket i to store perioder, en i vår og en i høst, og så lå den på hyllen siden jul uten de siste trådene festet.
Jeg har i lengre tid slitt med motivasjonen for å ta bilder. Ikke bare motivasjonen, men overskudd til å prioritere fotografering. Årsakene er mange og avhenger av hverandre, så det er vanskelig å eksakt beskrive problemet. Generelt koker det ned til at familie-, jobb- og helsesituasjoner har gjort til at fotografering ikke har havnet på toppen av listen på ganske lenge. Eg skreiv for 4 år siden et innlegg om at jeg hadde solgt speilrefleksen min for å kjøpe meg et mindre og lettere kamerasystem.
På det tidspunktet var det helt riktig avgjørelse. En fullformat speilrefleks fra Nikon med flere store, kraftige og dyre objektiv som stort sett låg i en sekk, uten å bli brukt mer enn en sjelden gang. Det var flere ganger jeg ville hatt med meg kamera, men det var for stort å drasse med meg, så jeg lot være, og brukte heller mobilen.
Etter at jeg kjøpte Fujifilm X-T10, et av de minste systemkameraene den gang, hadde jeg kamera med meg på jobb (nesten) hver dag. Det ble ikke brukt hver dag, men jeg hadde hver dag muligheten til å hente det fram. I den forbindelse hadde jeg til og med et år langt fotoprosjekt med ta og legge ut et bilde for dagen, som mer eller mindre ble fullført etter plan.
Det er nå 4 år siden jeg kjøpte det lille kamera, og sjøl om jeg ikke har brukt det så masse som jeg skulle ønske, så har jeg brukt det mye mer enn hvis jeg hadde beholdt speilrefleksen. Når det er sagt, kjenner jeg nå at det begynner å krible i fotofingrene mine igjen. det var spesielt tydelig en nydelig høstdag i november når jeg gikk en tur i Rambergsveien med kamera og macro-objektiv.
Det jeg virkelig merket på den turen var at jeg savnet å holde i et større kamera. Da snakker jeg ikke om større sensor, men om større fysisk størrelse. X-T10 er bittelite, og har i praksis ingen grep å holde vekten av kamera i. Selv om kamera i seg selv er veldig lett for størrelsen, så er det allikevel tungt å holde fast i ut over et bilde eller to, fordi jeg må klype sånn for å holde det fast.
Med det kommer jeg til mitt nyinnkjøpte kamera. Jeg var ikke interessert i å gå tilbake til speilrefleks, Fujifilm sine speilløse kamera har for mange fordeler for meg foran et speilrefleks, så det var ikke akutelt. Det som var aktuelt derimot, var Fujifilm X-H1, et kamera som på mange måter hentet inspirasjon til utseende og byggekvalitet fra Fujifilm sitt mellomformat-kamera GFX 50s, men uten inspirasjon fra prislappen på 70 000 kr (ved lansering). Likevel var X-H1 det dyreste kameraet som Fujifilm hadde lansert noen gang. Heldigvis fikk jeg kamera til godt redusert pris med ekstrautstyr inkludert. Men det var spesielt tre ting som X-H1 hadde som X-T10 ikke har og jeg savner.
Godt grep: Fujfilm X-H1 har et stort og kraftig grep med plass til alle fingrene gripende rundt. Ja, det gjør at kamera er større enn hva man normalt tenker på som et speilløst systemkamera, som liksom skal være så små og lette, en for dette kameraet så er det selve poenget. Kameraet er godt å holde i, og enkelt å holde stabilt, selv med litt større objektiv. Men selv om grepet er større og betydelig betre å holde, og kameraet er tyngre, så føles det allikevel overraskende lite i hånden, sammenlignet med fullformaten jeg hadde fra Nikon.
IBIS: In-body image stabilization. Stabilisert sensor. Dette hadde Fujifilm dyrt og hellig lovet IKKE var mulig med sin sensor, men plutselig dukket det opp en dag allikevel. Dette er spesielt kjekt med tanke på macro-fotografering, der så lenge motivet står i ro, så får eg en god del mer å gå på med tanke på lukkertid, men også at det potensielt er lettere å holde motivet i fokus pga stabiliseringen.
WR: Weather resistance. Dette kameraet er utstyrt med Fujifilm sin velkjente værforsegling, som tillater kamera og passende WR-optikk, som gjør at både kamera og objektiv er laget for å tåle temperaturer under -10 °C og tåle ei regnbyge eller tre uten å risikere vanninntrenging. Dette er en veldig kjekk funksjonalitet for denne våte og kalde byen jeg bor i.
Bonus: Som en ekstra bonus for min del så har sensoren 24 MP (mot 16 MP på X-T10), som er et veldig velkomment. Den har masse ekstra knapper som jeg brukte på speilrefleksen, men som det lille kamera ikke hadde (AF-ON, AE-L og den framme som egentlig brukes til å lukke blenderen for å forhåndsvise dybdeskarphet i bildet). Eget fysisk hjul å snu på for ISO-innstillinger, i tillegg til lukkertid. Dobbel SD-kort, så jeg kan ta RAW + JPEG uten å få et mareritt av et opprydningsarbeid når jeg overfører bilder.
Dette skulle handle om motivasjon..? Motivasjonen er på plass. Ønsket om å ta bilder er på plass. Motivasjonen er ekstra stor når jeg har et stort og godt (og nytt) kamera. Det som gjenstår er faktisk tiden til å ta bilder, og den kommer forhåpentligvis snart.
Arvet etter grandtante var flere bæreposer fulle av garn og rester. Mye av dette var gammalt og lukta loft og muggent, men blant restene var det et stort og flott nøste med lyseblå babyull. Eg fikk en veldig grei oppskrift på vest fra Nøstebarn som eg ville prøve, og med en baby på vei i gjengen, så var dette en ypperlig anledning til å teste dette garnet.
Eg har alt for mange skjerf. Det hindrer meg ikkje i å strikke flere, for det er så mange fine garn der ute som passer så fint til å strikke skjerf. West Yorkshire Spinners sitt garn Aire Valley Aran Fusions er et av de. Eg og fruen kjøpte kver våre to 100g nøster på ferie i York, eg kjøpte fargen Autumn forest, som eg allerede har strikka et skjerf med, og fruen kjøpte Moorland mix, som aldri blei brukt. Før no, når eg har strikka et skjerf med hennes garn (med hennes velsignelse).
For en kort stund siden skaffa eg meg utstyr for å kunne modifisere på splittene på fyllepennene mine. Det var ikkje mer avansert enn et sett med neglefil og polering fra Cubus til 50 kr. Dette er en ting eg lenge har tenkt på at eg skulle skaffe meg, men eg kom meg aldri så langt før no ganske nylig. Og herlighet, så gøy det er å kunne tilpasse splitten til kordan eg har lyst til å at splitten skal skrive!
Endelig er jeg ferdig med genseren til søsto! Genseren er strikket til oppskriften Kròss i boka Islandsk strikk, med kryss-mønsteret modifisert til et egenprodusert mønster. Jeg fikk et tips (overhørt på strikkebutikken Norwegian spirit) om å strikke armene først. Dette gjorde at man fikk se mønsteret mye raskere, og man fikk testet strikkefasthet raskere. En annen bonus som jeg oppdaget etterhvert var at hvis begge armene var ferdig strikket når bolen, så var det bare å sette armene rett på og så strikke genseren ferdig! Uansett, det virker som at genseren har falt i smak. Her følger en liten bildeserie av prosessen.
Eg begynte på dette sjalet i januar, men no er eg endelig ferdig! Eg har strikka et sånt sjøl før, som eg har gitt i gave, men denne gangen fikk eg strikke til meg sjøl i mine egne farger! Garnet er Drops Delight i fargen 16 – grønn/blå. Eg er glad i grønt og blått, og spesielt nyansene mellom de to, som kommer veldig godt fram i dette sjalet! Digger det =) Oppskriften eg har brukt finner du her.
I april var det ett år siden jeg kjøpte min første fyllepenn, som strengt tatt er godt over et år siden allerede. For dere som har fulgt serien min om Penn og papir (1, 2, 3, 4), så gikk jeg gjennom en fase der jeg prøvde alle ulike typer penner som jeg klarte å komme over. Fyllepenner var jeg i utgangspunktet veldig skeptisk til, noe som mine fyllepenn-venner kan bekrefte. Jeg sa den gang at jeg ikke var interessert i all jobben det ville være med å vedlikeholde en penn, og at det var problematisk for meg som venstrehendt med det våte blekket. Jeg klarte allikevel ikke å stanse utforskingen min uten å faktisk ha prøvd en fyllepenn, så jeg kjøpte meg en Pilot Kakuno fra eBay. Så var det gjort.
Les resten av innlegget →