Penn og papir, del 3

Jakten fortsetter etter den ultimate skriveopplevelsen: En penn som glir glatt og godt mot papiret og et blekk som tørker raskt nok for at eg kan skrive som normalt.

Det har nå gått to måneder siden forrige innlegg i dette dypdykket i den klassiske måten å skrive på som kalles penn og papir. Disse to månedene har jeg stiftet nærmere bekjentskap med fyllepenner, blekk og papir, og har oppdaget hvor mye pennen, blekket og papiret har å si for en god skriveopplevelse. La meg utdype.

En fyllepenn er ikke bare en fyllepenn. Det mange voksne og eldre i dag har minner fra skoletiden om når det kommer til fyllepenner, er potensielt ganske langt fra dagens virkelighet. Historier om dårlige penner som blotter blekk og som lekker, søl når man fyller på blekk og lignende er stort sett en saga blott. Noen av de kjente kjære produsentene av penner holder koken fortsatt, som Parker, Pelikan, for ikke å glemme Montblanc, men det er mange nyere selskap som også har kastet seg på oppblomstringen av interessen for fyllepenner.

Først vil jeg diskutere fyllepennen i seg selv. Først en kort innføring i hva en fylepenn er: En fyllepenn har et reservoar med flytende blekk, enten i en patron ferdig fylt med blekk, eller den kan fylles på fra blekkhus ved hjelp av en omformer eller en innebygd fyllemekanisme. Dette blekket renner ned gjennom en mater som regulerer hvor fort blekket renner ut, og på enden sitter en splitt laget typisk enten av stål eller gull, som er i kontakt med papiret og ved hjelp av kapillærkrefter blir blekket sugd ut av pennen og ned på papiret. Dette gjør at man ikke trenger å ha noe som helst trykk med pennen mot papiret for at man kan skrive, i motsetning til med kulepenner.

I dag er det relativt lett å få tak i stål av høy kvalitet og lav pris, og det gjør at penner med stål-splitter kan lages svært billig, til det punkt at det til og med lages disponible fyllepenner. Dyrere fyllepenner er selvfølgelig å oppdrive, og disse har gjerne en splitt laget av gull eller palladium, og som alltid i spesialvare/hobby-bransjen (andre eksempler er klokker og musikk-utstyr), der man gjerne betaler ekstra for at pennen skal se sånn og sånn ut eller være av et spesifikt merke. Når det kommer til skriveopplevelse isolert sett, så gjelder loven om avtagende avkastning. Man kan få en absolutt akseptabel skriveopplevelse selv med penner til samme pris som en vanlig kulepenn.

Jeg har så langt stiftet nærmere bekjentskap Pilot, Lamy og TWSBI sine fyllepenner. Pilot, som har laget pennene jeg først prøvde, er de jeg har mest nytte av, men de to pennene mine fra Lamy og TWSBI er også veldig gode å skrive med.

Mine fem fyllepenner som er i bruk.

Før jeg går gjennom de ulike bruksområdene til de fem pennene, vil jeg si litt om blekk. Fyllepenner kan kun bruke flytende blekk basert på fargestoffer, og ikkje inneholder pigmentering (pigment: faste partikler, som for eksempel karbon, fargestoff: fargede forbindelser oppløst i løsemiddel). Hvordan forskjellige blekk oppfører seg på ulike typer papir kan variere veldig, og er et tema jeg bare såvidt har vert borti, siden jeg ikke har prøvd så mange forskjellige blekk enda.

Når jeg først snakker om papir, så er jeg overrasket over at typen og kvaliteten på papir er forskjellig med samme blekk i ulike penner, eller samme penn med ulike blekk. Før jeg begynte på dette eventyret hadde jeg stort sett kun brukt to typer papir: kopipapir og college-hefter, og med vanlige penner, så spiller kvaliteten på papiret mindre rolle. Kopipapir absorberer veldig lett blekk, som gjør at penner som legger ut mye blekk kan ende med brede streker, og effekter som featering (blekk trekker inn i papirfibrene og lager taggete linjer) og gjennomskinn og gjennomtrekking til baksiden av papiret. Papir av høyere kvalitet er ofte laget med kortere fibre og er overflatebehandlet, slik at de er mindre absorberende.

Så: penner! De tre pennene fra Pilot kan skrive på så og si alt papir. Pilot er generelt kjent for å ha veldig tynne linjer i pennene sine, og for å legge relativt lite blekk på papiret. Det er en nødvendighet for meg, i kombinasjon med et blekk som tørker raskt, dersom jeg skal kunne skrive normalt, siden jeg er venstrehendt. Jeg har en Prera EF som jeg alltid har sammen med en liten hjemmelaget notatbok som jeg alltid har med meg, enten i bagen eller i jakken, med et godt svart blekk. Jeg har en Pilot 78G+ EF med det samme blekket, som bor i penalet mitt. Til slutt har eg en Cavalier F med et blått blekk, som jeg kan bruke til å streke under med, lage kontraster og overskrifter og lignende.

De to andre pennene er en TSWBI Eco EF, som har et dypt rødt blekk, og en Lamy Studio EF som har et blått blekk, og begge disse pennene lager en litt bredere strek enn Pilot sine penner, men de legger også en god del mer blekk på papiret. Det gjør at de ikke kan brukes på papir av lavere kvalitet, spesielt kopipapir. Samtidig fører det til at jeg ikke kan skrive som normalt, fordi den større mengden med blekk, og høyere kvalitet på papiret, gjør at tørketiden er betydelig lenger. Jeg bruker de for tiden til å skrive i journalen min, som brukes litt av og til, og som for tiden brukes til å skrive notater fra ei bok eg leser (som kanskje får et eget innlegg når eg er ferdig).

For de som allerede er kjent med moderne fyllepenner, blekk og papir, så inneholder ikke dette innlegget så mange detaljer om pennene og hvilke type blekk og papir jeg bruker, det får jeg se om jeg skriver i enda et innlegg i denne serien.

Penn og papir, del 2

Det forrige innlegget i denne mini-serien handlet om historien min med penner frem til for en måned siden, da jeg oppdaget en verden utenfor «den kulepennen fra Pilot». Etter litt googling (en kraftig underdrivelse) innså jeg at det absolutt kan finnes noe annet som er betre å skrive med en en kulepenn. I dette innlegget vil jeg gå litt inn på det jeg har lært om penner og blekk og hva jeg liker og ikke liker.

Det hele begynte med at jeg lurte på om det fantes alternativer til kulepenner. Det sendte meg på ville veier på internett i søken etter hvilken type penner som passer meg. Jeg endte med et mål om å prøve alle forskjellige typer penner eg kunne, men med hovedfokus på å prøve gel-penner. Derfor tenker jeg å skrive en mini-anmeldelse av de ulike typene penner jeg har prøvd.

Det finnes i utgangspunktet tre prinsippielt forskjellige typer penner basert på måten de legger blekk på papiret på: Kulepenn, filttupp- eller plasttupp-penn og fyllepenn. Kulepennene skiller seg også i tre typer blekk som den setter på papiret: Tradisjonell kulepenn med oljebasert blekk, penner med vannbasert blekk (rollerball), og gelé-blekk som er vannbasert med en stabiliserende polymer. Bildet under viser forskjellen mellom de ulike typene blekk og navnet på en penn av hver type som bruker dette blekket.

Kulepenn: Dette er som sagt det jeg brukte til notater på labben og på eksamener og stort sett alt annet jeg trengte å skrive ned, fordi det alltid var tilgjengelig. Problemet mitt med kulepenner er at de ofte trenger en del trykk mot papiret for å legge fra seg blekk, noe som gjør at det er lett å bli sliten i hånden ved lengre seanser med skriving. I tillegg kan det være vanskelig å få til en mettet farge på streken med denne typen blekk, slik at kontrasten mot papiret ikkje er den beste. Det positive er at kulepenner i praksis ikke trenger å tørke

Rollerball: Penn lignende kulepenner, bare at det bruker flytende, vannbasert blekk. I prinsippet er dette samme type blekk som man bruker i fyllepenner, bare at mekanismen for å levere blekket til papiret er annerledes. Minuset med denne typen blekk er at det har lenger tørketid enn andre typer blekk. Generelt er det denne typen penn jeg på skolen til å skrive stiler og innføringer med, og på grunn av den lange tørketiden, så drog jeg alltid skriften utover og gjorde ting uleselig.

Gelpenn: Dette er en penn som bruker flytende blekk, men blir assistert av en eller annen form for stabilisator, ofte en biopolymer. Effekten er at blekket er nærmest fast form når det ligger i pennen, men blir flytende når det blir applisert på papiret. Dette gjør at det har det beste fra de to verdener: Rask å tørke, men god kontrast til papiret. I tillegg er det generelt godt utvalg i farger.

Filttupp-penn: Dette infatter teknisk sett veldig mange typer penner (f.eks. sprittusjer), men i denne sammenheng handler det om fineliners og tegnepenner. Her er det godt utvalg i farger, men og stor variasjon i tykkelsen på tuppen. Denne typen penn fikk jeg tak i en gang på skolen, og det var det beste for meg.

Fyllepenn: Dette er en helt egen verden som jeg bare såvidt har dyppet tåen min ned i. Ikke bare finnes det tusenvis av penner å velge mellom, men prisen og kvaliteten varierer mer enn været i Bergen en vårdag. Ikke nok med det, man har enorme mengder blekk å velge mellom, i farger, nyanser, glitter og glans, og ulike egenskaper som tørketid, vannresistens og permanens. Foreløpig er jeg eier av to fyllepenner av ulike merker, men fyllepenner og blekk tenker jeg burde få et eget innlegg i denne serien, når jeg har fått utforsket dette mer.

Når dette er sagt er det viktig å gå tilbake til hvorfor jeg begynte på denne ferden i penneverden i utgangspunktet. Jeg ville finne en penn som er god å skrive med, som har god kontrast til papiret, og som jeg som venstrehendt kan skrive med uten at jeg drar blekket utover mens jeg skriver. Når det kommer til de «vanlige» typene penner (alt utenom fyllepenner), så har jeg funnet mine favoritter.

Gelpenner:

  • Tørker fort
  • Tilgjengelig i mange farger
  • Noen penner skraper litt mye mot papiret

Filttupp-penner

  • Veldig glatt å skrive med
  • Tilgjengelig i mange farger
  • Tørker litt saktere enn jeg trenger på glatt papir

Fyllepenner er jeg fortsatt for uerfaren for å uttale meg om, men mine første tester er at med riktig pen, og spesielt riktig papir og blekk, så kan det være den ultimate skriveopplevelsen: Pennen glir glatt og godt mot papiret og blekket tørker raskt nok.

Penn og papir, del 1

Dette er sånn cirka alfabetet som jeg lærte på skolen (men dette er det ikke meg som har skrevet!)

For meg har alltid håndskrift vert vanskelig, delvis fordi jeg aldri helt har hatt kontroll på fingrene nok til å skrive fint, og delvis fordi jeg er venstrehendt. Marerittet var løkkeskriften som vi skulle lære på barneskolen, som jeg aldri fikk til. Etter mange år med intens oppmuntring og frustrasjon fra lærerinnen min gav hun omsider opp og sa jeg skulle få lov å skrive blokkbokstaver, ikke at det gjorde håndskriften min så mye betre.

Spol raskt fram til for en måneds tid siden, forbi trykkblyanter og innføringer og eksamener med penn hvor jeg gnir og smører blekket utover alt, til universitetet hvor eksamen må skrives med kulepenn.

De siste årene har jeg kun brukt trykkblyant, til notater i forelesninger, og kulepenn, til eksamener og notering i lab-journalen min. Når jeg først begynte på universitetet fant jeg fort en favoritt blant kulepennene: Den kulepennen til Pilot med en smal tupp og gummigrep (Pilot Supergrip F).

Innimellom har jeg fått små drypp av idéer om at det finnes andre penner der ute enn kulepenner, men dette var aldri noe jeg reflekterte over, helt fram til for rundt en måned siden. Jeg skulle skrive noe med den vante kulepennen som vanlig, mens eg tenkte: Jeg lurer på om det finnes en penn med litt mer svart blekk enn dette..? La meg google det…Å du hendelse om det finnes alternativer til «den kulepennen» til Pilot! Det finnes flytende blekk og gelé-blekk og hybridblekk og tusjpenner, og vi må bare for all del ikke glemme å nevne fyllepenner! Og blekk!! OG! Og, og. og….

Resultat: Helge er herved hektet på penner. I første runde var jeg kun interessert i å finne en penn som kunne skrive med et skikkelig svart blekk, og som jeg kan skrive med uten å gni blekket alt for mye utover med min fine venstre hånd. Jeg fant ut at gelé-blekk er det som fungerer best for meg som venstrehendt, men på grunn av mekanismen som legger blekk på papiret så skal det lite til før pennen skraper en del mot papiret. Dessverre er det ingen av 4 ulike merkene og modellene jeg har prøvd som 100 % kvalifiserer som ‘Pennen’, med stor P.

Den andre typen penn jeg har fått sansen for er tusjpenner (fineliner, tegnepenn, felt tip pen, kall det hva du vil). Disse er mye mindre skrapete enn penner med ståltupp, og kan fåes i veldig svart blekk, og det gnir ikke utover når jeg skriver. Etter å ha brukt en av disse noen dager gikk det opp for meg at den ENE gangen på ungdomsskolen jeg faktisk fant en penn som jeg kunne skrive med uten problemer var en pen av denne typen. Den ble anbefalt til meg på bokhandleren som «en penn fra Japan, der de har samme problemene som deg med hvordan de skriver, og de har peiling på dette med skriving».

Reisen min i penneverden slutter ikke her! Det startet med dårlig håndskrift og jeg er nå i et åpent landskap av penner og papir, så fortsettelse følger…

Prosjekt 365 – fiasko eller suksess

Ett bilde for dagen i ett år. Det var målet for mitt Prosjekt 365. Det har nå passert et år siden jeg begynte på mitt ambisiøse prosjekt, som du kan lese prosjektbeskrivelsen til her. Jeg vil i dette innlegget forsøke å beskrive litt tankene mine rundt premissene til prosjektet, hva jeg har lært av det og hvorfor jeg nå velger å avslutte prosjektet etter 8 måneder.

Jeg forutså allerede når jeg startet prosjektet at det kom til å bli en vanskelig oppgave å fullføre. Enten vanskelig å ta bilde hver eneste dag og legge det ut, eller å finne et bilde tatt en dag tidligere å legge ut istedenfor å ta et bilde de dagene bildetaking ikke lot seg gjøre. I høst viste det seg at prosjektet ikke kom til å bli fullført under de målene ble opprettet for å nå. Noen ganger tar livet vendinger som gjør at man ikke kan fortsette vaner slik man er vant til. Det skjedde 9. september. Da valgte jeg å strekke litt tøylene i prosjektet til å ikke lenger ha et mål om å legge ut et bilde for dagen i 365 dager, men å legge ut bilder til sammen i 365 dager, med mulighet for pause når det trengtes.

Allikevel velger jeg altså nå å avslutte prosjektet. Mens jeg holdt på var det mange dager der jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre det og det føltes som et slit, men siden jeg hadde bestemt meg for dette prosjektet, var jeg ikke interessert i at dagsformen min skulle få ødelegge for det, og jeg bet tennene sammen og det ble kjekt igjen. Siden jeg endret premissene mine i september var det litt kjekt å få tid en gang i blant til å ta litt bilder og kanskje legge ut et bilde eller to. Men nå har kalenderen passert både desember og januar, en måned over tiden prosjektet egentlig skulle vare. Nå er det ikke kjekt å legge ut bilder lenger, å ikke la bildene jeg tar være en del av de bildene jeg tar samme dag. Derfor avslutter jeg prosjektet her.

Siden prosjektet er avsluttet nå kan det tenkes at prosjektet er en fiasko. Jeg kom meg til 251 bilder, pluss 10 sporadiske bilder. Målet eg satte ut med, som var å (fortrinnsvis) ta et bilde og legge det ut samme dag startet 1. januar 2016 og skulle vare til 31. desember 2016, er ikkje nådd. Det føles som en nedtur å avslutte et prosjekt på to tredeler fullført.

På en annen måte er prosjektet en stor suksess. Selv om prosjektet hadde grunnleggende mål om 365 dager med bilder, så var det flere underliggende mål. Jeg ønsket å utvikle meg som fotograf. Jeg ønsket å gi meg sjøl en grunn til å ta bilder. Gi meg insentiver til å ta fram det bildet når jeg så et potensielt motiv på min vei til og fra jobb eller på tur, og ikke bare tenke at «det kunne kanskje vert et stilig bilde». Å utfordre meg selv til å ta bilder selv om jeg ikke følte for å ta bilder, fordi det skulle være et bilde for dagen. Målene om å bli en betre fotograf er nådd, og det er i bunn og grunn det viktigste målet å nå.

Dette var et svært lærerikt og utfordrende prosjekt å jobbe med, så lenge det varte. Jeg har tatt med meg mange positive ting fra det. Videre kommer jeg til å gå tilbake til min vanlige måte å legge ut bildene mine på, som er album i galleriet (på toppen). Her er det ett album per tur jeg er på, eller ett album med bilder som henger sammen på en annen måte. Når det kommer til det har jeg fortsatt en betydelig bak-katalog av bilder å legge ut, men det er et tema for en annen gang.

JPEG vs. RAW

Det er få ting i fotoverden som skaper mer diskusjoner og gnisninger enn dette: Tar du bilder i RAW eller tar du bilder i JPEG? Det er fordeler og ulemper ved begge deler, og i dette innlegget vil jeg fortelle om min vinkling på dette. For 3 år siden skrev jeg om hvorfor jeg valgte å bytte fra JPEG til RAW. Nå ønsker jeg å utdype litt rundt dette temaet og kanskje komme med litt nye tanker rundt dette. Disse perspektivene kommer fra meg som naturfotograf, og det er ikke sikkert at de samme tankene appliserer til gatefotografi eller studio- og portrett-fotografi.

JPEG

JPEG er et filformat som er selve grunnmuren i digital fotografering. Dette er en komprimert fil med kvalitetstap, med den fordelen at filstørrelsen blir kraftig redusert. (Ønsker du en dypere forståelse av hvordan JPEG fungerer, sjekk denne spillelisten på Youtube). I de aller fleste tilfeller er ikke kvalitetstapet synlig for visning på en skjerm, og om man lager en høykvalitets-JPEG er det normalt filformatet som printere bruker til å konvertere digitale filer til print. Dette er formatet som praktisk talt alle kameraene bruker som standard, enten det er speilreflekser, kompaktkameraer eller mobiltelefoner. Filene er akkurat passe størrelse til at man enkelt kan sende de til venner og familie, eller legge ut på sosiale medier. Bildene er klare til bruk, og man har begrensede muligheter til å redigere bildet i etterkant.

RAW

RAW er ikke et filformat i seg selv, men en samlebetegnelse på en type filformat, og hver kameraprodusent som regel har sitt eget proprietære filformat. Dette er filer som inneholder all informasjonen som bildesensoren faktisk tok inn i det du trykket på utløseren, uten at kameraet gjør noe mer med dataene. Dette fører til at RAW-filene inneholder svært mye informasjon. All denne informasjonen kan brukes til å redigere bildet i etterkant, enten det være å hente fram detaljer som er i skygger, eller å endre hvitbalansen. For å redigere RAW-filer trenger man spesialprogramvare, som for eksempel Adobe Lightroom, Capture One eller Darktable.

Hva bruker jeg?

Gjennom de ca 12 årene jeg har fotografert med mitt eget digitale kamera, har jeg byttet mellom de to tilnærmingene flere ganger. Jeg begynte med JPEG fordi det var det kameraet kunne, byttet til RAW når jeg gikk på naturfoto-linje på Øytun folkehøgskole fordi jeg ble opplært i etterbehandling av bilder og RAW gav meg flere muligheter. En stund etter at jeg var ferdig på Øytun byttet jeg tilbake til JPEG fordi det er mer beleilig å bruke når jeg skal legge bilder i galleriet her på nettsiden og når jeg vil dele bildene med familie. For rundt 3 år siden gjorde jeg en høyst uvitenskapelig test hvor jeg oppdaget hvor mye muligheter jeg hadde dersom jeg brukte RAW istedenfor JPEG, og siden den gang har jeg brukt RAW konsekvent.

Denne diskusjonen mener jeg koker ned til hvilken filosofi man ønsker å ha rundt det å fotografere. Noen er hardbarka brukere av RAW og vil aldri spare seg for fulle harddisker og timevis bak PC-skjermen for å få fram det perfekte bildet. Andre er blodfans av JPEG, med mottoet «jeg skal få det riktig i kamera, som vi måtte i gamle dager». Jeg tenker det er en skala mellom disse to ytterpunktene, og jeg tror ikke det er en fasit på hva som er best. Jeg tror at begge tilnærminger kan være riktig for personen som skal ta bildene, fordi det som nevnt koker ned til hvilken filosofi man har med fotograferingen.

Filosofi

Å ta bilder i JPEG betyr at man er nødt til å bruke mer tid på fotograferingen mens man fotograferer. Man må arbeide for å få den korrekte eksponeringen, den korrekte hvitbalansen, og så videre for at bildet skal bli best mulig. Alternativt må man stole på at kameraet ditt er godt til å gjette hvordan du ønsker at bildet skal bli. Når bildet er tatt må man akseptere at det er det bildet man har fått, fordi mulighetene til etterbehandling er begrenset, eller gjøre justeringer i kameraet for å få et bilde man er mer fornøyd med. Dette ekstra arbeidet når man fotograferer fører til at man må jobbe mer med den kreative prosessen ved å fotografere, og det kan tenkes at dette gjør en til en bedre fotograf.

Å ta bilder i RAW betyr at man har muligheten til å konsentrere seg om motivene man tar, opplevelsen av å ta bildene fremfor å tenke på om alle innstillingene er de beste. Selvfølgelig, man må sørge for å ha blender og lukker som egner seg til motivet man fotograferer, men om ISO-verdien er litt feil eller hvitbalansen er på jordet, så er ikke det ting som gjør all verdens forskjell (med mindre noe i motivet blir utbrent). Det betyr samtidig at man må bruke mye tid på bildene PC-en til å redigere bildene, eller «fremkalle i det digitale mørkerom» som noen gjerne vil si.
Tastatur

Hva ønsker jeg videre?

Argumentet mitt for å fotografere i RAW har lenge vert at man ofte har begrenset tid med det lyset man ønsker å fotografere. Eg liker godt det klare lyset i morgentimene og spesielt det duse lyset i kveldingen, og det foregår i begrensede tidsrom. Det har ført til at eg heller vil få tatt flere bilder og flere motiv, enn å bruke mer tid på hvert motiv for å få fram en god JPEG-fil. I tillegg har jeg generelt vert glad i å bruke tid på data, så jeg har ikke hatt noe imot å bruke tid på å få et godt bilde ut av en RAW-fil.

Jeg merker at kameraprodusenten man bruker kan påvirke om man ønsker å bruke JPEG eller RAW. Jeg er oppfostret på Nikon, og jeg antar at de andre speilrefleks-produsentene er noenlunde like, og min erfaring er at å gjøre justeringer på hvordan JPEG-filene blir er så tungvindt at terskelen for å gjøre det blir for stor. Det var begrunnelsen min til å bruke RAW de gangene jeg byttet til å bruke det. Nå som jeg har solgt Nikon-utstyret mitt og begynt å bruke Fujifilm merker jeg at saken er en annen. På Fujifilm sine kamera har en knapp som heter Q (for quick), som gir meg en meny med umiddelbar tilgang til innstillinger som for eksempel hvitbalanse og skarphet. I tillegg er denne menyen konfigurerbar, slik at man selv kan tilpasse hvilke funksjoner man ønsker rask tilgang til.
142 (DSCT1182)

De siste par årene har interessen for å bruke tid på bilderedigering på data gått nedover. Jeg har siden Øytun lagt ut bilder jeg har tatt på turer og lignende i galleriet her på nettsiden, men i skrivende stund ligger jeg litt over et år på etterskudd. Deler av grunnen til dette er nettopp det faktum at bildene er RAW-filer som må redigeres før de kan legges ut. Å måtte jobbe med bildene i etterkant har blitt mer og mer en jobb som må gjøres fremfor en del av den kreative prosessen.

Betyr det at jeg kommer til å bytte tilbake til å kun bruke JPEG? Nei. Men ved å ha tenkt gjennom dette temaet er jeg kanskje litt mer bevisst på valgene jeg tar. Jeg kommer definitivt ikke til å slutte å bruke RAW. Det er mange situasjoner der begrensingene (spesielt i tid) når man tar bilder, og mulighetene til redigering i etterkant av fotograferingen, betydelig overstyrer de negative sidene ved det. Men det er andre situasjoner der jeg ønsker å bruke mer tid på å ta bildene, fordi det gjør at jeg må tenke mer på det kreative aspektet når jeg fotograferer. Istedenfor å sitte fremfor PC-en og jobbe med bildene jeg tar, blir selve prosessen med å ta bilder mer og mer aktiviteten jeg ønsker å bruke tid på.

Min fotofilosofi: Ka eg faktisk tar bilder av (del 3)

Då kommer det jammen en del 3 i min serie om min fotofilosofi (del 1 og del 2), som på oppfordring av Christer, og det eg egentlig tenkte at del 2 skulle handle om, men som endre opp med å handle om enno mer foto-utstyr, skal handle om ka eg liker å fotografere.

Då vil eg vinkle det mot ka slags motiv eg liker å fokusere på (double pun intended). Eg tenker å gå gjennom noen klassiske kategorier av fotografering, og skrive litt om ka eg tenker om de forskjellige, korvidt eg liker det, ikkje liker det og/eller skulle ønske eg likte det. Så i ingen spesiell rekkefølge, her er kategoriene:

Landskap: Som innlegget på bloggen min turfilosofi kanskje hintet til, så er eg veldig glad i å gå på tur. Det er her min interesse for fotografi har blitt vekket. Det er på turer i Rødlia og i Øygarden (som er store deler av bildene i arkivet mitt) at eg har fått øynene opp for fotografi, og følgelig vil det være landskapsfotografering som alltid har vært nærmest mitt hjerte (og minnekort). Her er det alt fra vann, skog, hav og landskaper, ofte med vidvinkel lett tilgjengelig. Eg har alltid vert glad i solnedganger og det fargerike lyset som dukker opp i landskap og skyer når sola går ned. Dette er kategorien eg klassisk sett har vert komfortabel med og tatt mest av, men vinklingen min har forandra seg litt siden den gang. Men eg kan fortsatt ikkje få nok av naturen.

2011-096

Portrett: Dette er en av de kategoriene eg ikkje har dykka spesielt dypt ned i. Det er nok flere grunner til det. En av de er at eg generelt ikkje er en people person. Eg har ikkje den typen kommunikasjon med folk (eg ikkje kjenner (godt)) som trengs for å bli en ok til god portrett-fotograf. Eg har sett på og blitt tatt bilder av fotografer som er god på portrett, men eg er ikkje en av de sjøl. Det beste eg kan få til er hvis det er folk eg kjenner godt (les: familie og venner). Eg har to bøker om portretter i bokhylla, eg har bladd gjennom begge, men det er ting som rett og slett ikkje fenger meg. Eg skulle ønske det gjorde det.

Dag 28

Macro: Fotografering med macro-objektiv har i alle år vert min «greie». Eg fant ut her om dagen at eg har hatt min Nikon 60mm i 10 år no, ganske nøyaktig. Det er vanskelig å gjøre et estimat på kor mange bilder eg har tatt med macroen, men helt sikkert i nærheten av en tredel av alle bildene mine. Det går som regel i blomster og natur, spesielt på våren og sommeren, men og en god del is og snø på vinteren. Det er ihvertfall de tingene eg syns er det gøyeste å holde på med.

224

Sport/action: Eg kan ikkje skryte på meg å være en sportsperson, så sport er det svært lite av her i gården. Det nærmeste eg kommer action er at eg av og til tar bilder av onkelungene når de er ute og leker.

Artistisk/abstrakt: Dette er nokke eg har vert litt mer interessert i i det siste. Det faller delvis sammen med macro-kategorien. Spesielt ved hjelp av en Lensbaby, så har eg fått noen blinkskudd innenfor dette, men grensen mellom artistisk og surrealistisk er hårfin, og det eg er usikker på ka eg egentlig liker.

5

Arkitektur/gatefotografi: Det er blitt noe gatefotografering på meg med årene. Tidligere tok eg bare de bildene som falt meg inn. Etter at eg oppdaga internett og alle fotografene der ute som holder på med dette, så syns eg det virker litt gøy å holde på med, men eg merker Bergen og generelt nordmenn ikkje er de som setter mest pris på at du tar bilde av de uten samtykke… Litt fotografering i Bergen er det no innimellom.

DSC_2775

Bryllup/anledning/familie: En annen ting som stort sett har fulgt meg siden eg først kjøpte kamera, er å ta bilder når det er happeninger, enten det er bursdag eller julafta. I tillegg har eg vert fotograf i bryllup to ganger, som har vert absolutt lærerike opplevelser. Det har blitt mindre og mindre av denne typen fotografering de siste årene, som sannsynligvis stammer fra at eg sjeldent føler det er ‘akseptert’ å ta bilder av folk når vi samles. Det er mange eg kjenner som ikkje liker å bli tatt bilde av, og så blir det ikkje så gøy å ta bilder heller. Det handler sannsynligvis og litt om at eg ikkje ønsker å legge ut på nettet bilder av folk. For meg er det grunnregelen, eg legger ikkje ut bilder av folk. Dette er fordi eg ikkje ønsker at folk skal legge ut bilder av meg, og då ville det vert litt hyklersk av meg å legge ut bilder av andre.

Hvis din favoritt-kategori innen fotografi ikke er nevnt her, så er det fordi eg har ingen som helst kobling til den typen fotografi, og har derfor ingen ting å si om det (det er og en stor sjanse for at eg rett og slett har glømt en kategori, som eg ikkje har tenkt på, eller at den for meg faller inn under en av de andre kategoriene beskrevet).