Penn og papir, del 1

Dette er sånn cirka alfabetet som jeg lærte på skolen (men dette er det ikke meg som har skrevet!)

For meg har alltid håndskrift vert vanskelig, delvis fordi jeg aldri helt har hatt kontroll på fingrene nok til å skrive fint, og delvis fordi jeg er venstrehendt. Marerittet var løkkeskriften som vi skulle lære på barneskolen, som jeg aldri fikk til. Etter mange år med intens oppmuntring og frustrasjon fra lærerinnen min gav hun omsider opp og sa jeg skulle få lov å skrive blokkbokstaver, ikke at det gjorde håndskriften min så mye betre.

Spol raskt fram til for en måneds tid siden, forbi trykkblyanter og innføringer og eksamener med penn hvor jeg gnir og smører blekket utover alt, til universitetet hvor eksamen må skrives med kulepenn.

De siste årene har jeg kun brukt trykkblyant, til notater i forelesninger, og kulepenn, til eksamener og notering i lab-journalen min. Når jeg først begynte på universitetet fant jeg fort en favoritt blant kulepennene: Den kulepennen til Pilot med en smal tupp og gummigrep (Pilot Supergrip F).

Innimellom har jeg fått små drypp av idéer om at det finnes andre penner der ute enn kulepenner, men dette var aldri noe jeg reflekterte over, helt fram til for rundt en måned siden. Jeg skulle skrive noe med den vante kulepennen som vanlig, mens eg tenkte: Jeg lurer på om det finnes en penn med litt mer svart blekk enn dette..? La meg google det…Å du hendelse om det finnes alternativer til «den kulepennen» til Pilot! Det finnes flytende blekk og gelé-blekk og hybridblekk og tusjpenner, og vi må bare for all del ikke glemme å nevne fyllepenner! Og blekk!! OG! Og, og. og….

Resultat: Helge er herved hektet på penner. I første runde var jeg kun interessert i å finne en penn som kunne skrive med et skikkelig svart blekk, og som jeg kan skrive med uten å gni blekket alt for mye utover med min fine venstre hånd. Jeg fant ut at gelé-blekk er det som fungerer best for meg som venstrehendt, men på grunn av mekanismen som legger blekk på papiret så skal det lite til før pennen skraper en del mot papiret. Dessverre er det ingen av 4 ulike merkene og modellene jeg har prøvd som 100 % kvalifiserer som ‘Pennen’, med stor P.

Den andre typen penn jeg har fått sansen for er tusjpenner (fineliner, tegnepenn, felt tip pen, kall det hva du vil). Disse er mye mindre skrapete enn penner med ståltupp, og kan fåes i veldig svart blekk, og det gnir ikke utover når jeg skriver. Etter å ha brukt en av disse noen dager gikk det opp for meg at den ENE gangen på ungdomsskolen jeg faktisk fant en penn som jeg kunne skrive med uten problemer var en pen av denne typen. Den ble anbefalt til meg på bokhandleren som «en penn fra Japan, der de har samme problemene som deg med hvordan de skriver, og de har peiling på dette med skriving».

Reisen min i penneverden slutter ikke her! Det startet med dårlig håndskrift og jeg er nå i et åpent landskap av penner og papir, så fortsettelse følger…

Prosjekt 365 – fiasko eller suksess

Ett bilde for dagen i ett år. Det var målet for mitt Prosjekt 365. Det har nå passert et år siden jeg begynte på mitt ambisiøse prosjekt, som du kan lese prosjektbeskrivelsen til her. Jeg vil i dette innlegget forsøke å beskrive litt tankene mine rundt premissene til prosjektet, hva jeg har lært av det og hvorfor jeg nå velger å avslutte prosjektet etter 8 måneder.

Jeg forutså allerede når jeg startet prosjektet at det kom til å bli en vanskelig oppgave å fullføre. Enten vanskelig å ta bilde hver eneste dag og legge det ut, eller å finne et bilde tatt en dag tidligere å legge ut istedenfor å ta et bilde de dagene bildetaking ikke lot seg gjøre. I høst viste det seg at prosjektet ikke kom til å bli fullført under de målene ble opprettet for å nå. Noen ganger tar livet vendinger som gjør at man ikke kan fortsette vaner slik man er vant til. Det skjedde 9. september. Da valgte jeg å strekke litt tøylene i prosjektet til å ikke lenger ha et mål om å legge ut et bilde for dagen i 365 dager, men å legge ut bilder til sammen i 365 dager, med mulighet for pause når det trengtes.

Allikevel velger jeg altså nå å avslutte prosjektet. Mens jeg holdt på var det mange dager der jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre det og det føltes som et slit, men siden jeg hadde bestemt meg for dette prosjektet, var jeg ikke interessert i at dagsformen min skulle få ødelegge for det, og jeg bet tennene sammen og det ble kjekt igjen. Siden jeg endret premissene mine i september var det litt kjekt å få tid en gang i blant til å ta litt bilder og kanskje legge ut et bilde eller to. Men nå har kalenderen passert både desember og januar, en måned over tiden prosjektet egentlig skulle vare. Nå er det ikke kjekt å legge ut bilder lenger, å ikke la bildene jeg tar være en del av de bildene jeg tar samme dag. Derfor avslutter jeg prosjektet her.

Siden prosjektet er avsluttet nå kan det tenkes at prosjektet er en fiasko. Jeg kom meg til 251 bilder, pluss 10 sporadiske bilder. Målet eg satte ut med, som var å (fortrinnsvis) ta et bilde og legge det ut samme dag startet 1. januar 2016 og skulle vare til 31. desember 2016, er ikkje nådd. Det føles som en nedtur å avslutte et prosjekt på to tredeler fullført.

På en annen måte er prosjektet en stor suksess. Selv om prosjektet hadde grunnleggende mål om 365 dager med bilder, så var det flere underliggende mål. Jeg ønsket å utvikle meg som fotograf. Jeg ønsket å gi meg sjøl en grunn til å ta bilder. Gi meg insentiver til å ta fram det bildet når jeg så et potensielt motiv på min vei til og fra jobb eller på tur, og ikke bare tenke at «det kunne kanskje vert et stilig bilde». Å utfordre meg selv til å ta bilder selv om jeg ikke følte for å ta bilder, fordi det skulle være et bilde for dagen. Målene om å bli en betre fotograf er nådd, og det er i bunn og grunn det viktigste målet å nå.

Dette var et svært lærerikt og utfordrende prosjekt å jobbe med, så lenge det varte. Jeg har tatt med meg mange positive ting fra det. Videre kommer jeg til å gå tilbake til min vanlige måte å legge ut bildene mine på, som er album i galleriet (på toppen). Her er det ett album per tur jeg er på, eller ett album med bilder som henger sammen på en annen måte. Når det kommer til det har jeg fortsatt en betydelig bak-katalog av bilder å legge ut, men det er et tema for en annen gang.

JPEG vs. RAW

Det er få ting i fotoverden som skaper mer diskusjoner og gnisninger enn dette: Tar du bilder i RAW eller tar du bilder i JPEG? Det er fordeler og ulemper ved begge deler, og i dette innlegget vil jeg fortelle om min vinkling på dette. For 3 år siden skrev jeg om hvorfor jeg valgte å bytte fra JPEG til RAW. Nå ønsker jeg å utdype litt rundt dette temaet og kanskje komme med litt nye tanker rundt dette. Disse perspektivene kommer fra meg som naturfotograf, og det er ikke sikkert at de samme tankene appliserer til gatefotografi eller studio- og portrett-fotografi.

JPEG

JPEG er et filformat som er selve grunnmuren i digital fotografering. Dette er en komprimert fil med kvalitetstap, med den fordelen at filstørrelsen blir kraftig redusert. (Ønsker du en dypere forståelse av hvordan JPEG fungerer, sjekk denne spillelisten på Youtube). I de aller fleste tilfeller er ikke kvalitetstapet synlig for visning på en skjerm, og om man lager en høykvalitets-JPEG er det normalt filformatet som printere bruker til å konvertere digitale filer til print. Dette er formatet som praktisk talt alle kameraene bruker som standard, enten det er speilreflekser, kompaktkameraer eller mobiltelefoner. Filene er akkurat passe størrelse til at man enkelt kan sende de til venner og familie, eller legge ut på sosiale medier. Bildene er klare til bruk, og man har begrensede muligheter til å redigere bildet i etterkant.

RAW

RAW er ikke et filformat i seg selv, men en samlebetegnelse på en type filformat, og hver kameraprodusent som regel har sitt eget proprietære filformat. Dette er filer som inneholder all informasjonen som bildesensoren faktisk tok inn i det du trykket på utløseren, uten at kameraet gjør noe mer med dataene. Dette fører til at RAW-filene inneholder svært mye informasjon. All denne informasjonen kan brukes til å redigere bildet i etterkant, enten det være å hente fram detaljer som er i skygger, eller å endre hvitbalansen. For å redigere RAW-filer trenger man spesialprogramvare, som for eksempel Adobe Lightroom, Capture One eller Darktable.

Hva bruker jeg?

Gjennom de ca 12 årene jeg har fotografert med mitt eget digitale kamera, har jeg byttet mellom de to tilnærmingene flere ganger. Jeg begynte med JPEG fordi det var det kameraet kunne, byttet til RAW når jeg gikk på naturfoto-linje på Øytun folkehøgskole fordi jeg ble opplært i etterbehandling av bilder og RAW gav meg flere muligheter. En stund etter at jeg var ferdig på Øytun byttet jeg tilbake til JPEG fordi det er mer beleilig å bruke når jeg skal legge bilder i galleriet her på nettsiden og når jeg vil dele bildene med familie. For rundt 3 år siden gjorde jeg en høyst uvitenskapelig test hvor jeg oppdaget hvor mye muligheter jeg hadde dersom jeg brukte RAW istedenfor JPEG, og siden den gang har jeg brukt RAW konsekvent.

Denne diskusjonen mener jeg koker ned til hvilken filosofi man ønsker å ha rundt det å fotografere. Noen er hardbarka brukere av RAW og vil aldri spare seg for fulle harddisker og timevis bak PC-skjermen for å få fram det perfekte bildet. Andre er blodfans av JPEG, med mottoet «jeg skal få det riktig i kamera, som vi måtte i gamle dager». Jeg tenker det er en skala mellom disse to ytterpunktene, og jeg tror ikke det er en fasit på hva som er best. Jeg tror at begge tilnærminger kan være riktig for personen som skal ta bildene, fordi det som nevnt koker ned til hvilken filosofi man har med fotograferingen.

Filosofi

Å ta bilder i JPEG betyr at man er nødt til å bruke mer tid på fotograferingen mens man fotograferer. Man må arbeide for å få den korrekte eksponeringen, den korrekte hvitbalansen, og så videre for at bildet skal bli best mulig. Alternativt må man stole på at kameraet ditt er godt til å gjette hvordan du ønsker at bildet skal bli. Når bildet er tatt må man akseptere at det er det bildet man har fått, fordi mulighetene til etterbehandling er begrenset, eller gjøre justeringer i kameraet for å få et bilde man er mer fornøyd med. Dette ekstra arbeidet når man fotograferer fører til at man må jobbe mer med den kreative prosessen ved å fotografere, og det kan tenkes at dette gjør en til en bedre fotograf.

Å ta bilder i RAW betyr at man har muligheten til å konsentrere seg om motivene man tar, opplevelsen av å ta bildene fremfor å tenke på om alle innstillingene er de beste. Selvfølgelig, man må sørge for å ha blender og lukker som egner seg til motivet man fotograferer, men om ISO-verdien er litt feil eller hvitbalansen er på jordet, så er ikke det ting som gjør all verdens forskjell (med mindre noe i motivet blir utbrent). Det betyr samtidig at man må bruke mye tid på bildene PC-en til å redigere bildene, eller «fremkalle i det digitale mørkerom» som noen gjerne vil si.
Tastatur

Hva ønsker jeg videre?

Argumentet mitt for å fotografere i RAW har lenge vert at man ofte har begrenset tid med det lyset man ønsker å fotografere. Eg liker godt det klare lyset i morgentimene og spesielt det duse lyset i kveldingen, og det foregår i begrensede tidsrom. Det har ført til at eg heller vil få tatt flere bilder og flere motiv, enn å bruke mer tid på hvert motiv for å få fram en god JPEG-fil. I tillegg har jeg generelt vert glad i å bruke tid på data, så jeg har ikke hatt noe imot å bruke tid på å få et godt bilde ut av en RAW-fil.

Jeg merker at kameraprodusenten man bruker kan påvirke om man ønsker å bruke JPEG eller RAW. Jeg er oppfostret på Nikon, og jeg antar at de andre speilrefleks-produsentene er noenlunde like, og min erfaring er at å gjøre justeringer på hvordan JPEG-filene blir er så tungvindt at terskelen for å gjøre det blir for stor. Det var begrunnelsen min til å bruke RAW de gangene jeg byttet til å bruke det. Nå som jeg har solgt Nikon-utstyret mitt og begynt å bruke Fujifilm merker jeg at saken er en annen. På Fujifilm sine kamera har en knapp som heter Q (for quick), som gir meg en meny med umiddelbar tilgang til innstillinger som for eksempel hvitbalanse og skarphet. I tillegg er denne menyen konfigurerbar, slik at man selv kan tilpasse hvilke funksjoner man ønsker rask tilgang til.
142 (DSCT1182)

De siste par årene har interessen for å bruke tid på bilderedigering på data gått nedover. Jeg har siden Øytun lagt ut bilder jeg har tatt på turer og lignende i galleriet her på nettsiden, men i skrivende stund ligger jeg litt over et år på etterskudd. Deler av grunnen til dette er nettopp det faktum at bildene er RAW-filer som må redigeres før de kan legges ut. Å måtte jobbe med bildene i etterkant har blitt mer og mer en jobb som må gjøres fremfor en del av den kreative prosessen.

Betyr det at jeg kommer til å bytte tilbake til å kun bruke JPEG? Nei. Men ved å ha tenkt gjennom dette temaet er jeg kanskje litt mer bevisst på valgene jeg tar. Jeg kommer definitivt ikke til å slutte å bruke RAW. Det er mange situasjoner der begrensingene (spesielt i tid) når man tar bilder, og mulighetene til redigering i etterkant av fotograferingen, betydelig overstyrer de negative sidene ved det. Men det er andre situasjoner der jeg ønsker å bruke mer tid på å ta bildene, fordi det gjør at jeg må tenke mer på det kreative aspektet når jeg fotograferer. Istedenfor å sitte fremfor PC-en og jobbe med bildene jeg tar, blir selve prosessen med å ta bilder mer og mer aktiviteten jeg ønsker å bruke tid på.

Min fotofilosofi: Ka eg faktisk tar bilder av (del 3)

Då kommer det jammen en del 3 i min serie om min fotofilosofi (del 1 og del 2), som på oppfordring av Christer, og det eg egentlig tenkte at del 2 skulle handle om, men som endre opp med å handle om enno mer foto-utstyr, skal handle om ka eg liker å fotografere.

Då vil eg vinkle det mot ka slags motiv eg liker å fokusere på (double pun intended). Eg tenker å gå gjennom noen klassiske kategorier av fotografering, og skrive litt om ka eg tenker om de forskjellige, korvidt eg liker det, ikkje liker det og/eller skulle ønske eg likte det. Så i ingen spesiell rekkefølge, her er kategoriene:

Landskap: Som innlegget på bloggen min turfilosofi kanskje hintet til, så er eg veldig glad i å gå på tur. Det er her min interesse for fotografi har blitt vekket. Det er på turer i Rødlia og i Øygarden (som er store deler av bildene i arkivet mitt) at eg har fått øynene opp for fotografi, og følgelig vil det være landskapsfotografering som alltid har vært nærmest mitt hjerte (og minnekort). Her er det alt fra vann, skog, hav og landskaper, ofte med vidvinkel lett tilgjengelig. Eg har alltid vert glad i solnedganger og det fargerike lyset som dukker opp i landskap og skyer når sola går ned. Dette er kategorien eg klassisk sett har vert komfortabel med og tatt mest av, men vinklingen min har forandra seg litt siden den gang. Men eg kan fortsatt ikkje få nok av naturen.

2011-096

Portrett: Dette er en av de kategoriene eg ikkje har dykka spesielt dypt ned i. Det er nok flere grunner til det. En av de er at eg generelt ikkje er en people person. Eg har ikkje den typen kommunikasjon med folk (eg ikkje kjenner (godt)) som trengs for å bli en ok til god portrett-fotograf. Eg har sett på og blitt tatt bilder av fotografer som er god på portrett, men eg er ikkje en av de sjøl. Det beste eg kan få til er hvis det er folk eg kjenner godt (les: familie og venner). Eg har to bøker om portretter i bokhylla, eg har bladd gjennom begge, men det er ting som rett og slett ikkje fenger meg. Eg skulle ønske det gjorde det.

Dag 28

Macro: Fotografering med macro-objektiv har i alle år vert min «greie». Eg fant ut her om dagen at eg har hatt min Nikon 60mm i 10 år no, ganske nøyaktig. Det er vanskelig å gjøre et estimat på kor mange bilder eg har tatt med macroen, men helt sikkert i nærheten av en tredel av alle bildene mine. Det går som regel i blomster og natur, spesielt på våren og sommeren, men og en god del is og snø på vinteren. Det er ihvertfall de tingene eg syns er det gøyeste å holde på med.

224

Sport/action: Eg kan ikkje skryte på meg å være en sportsperson, så sport er det svært lite av her i gården. Det nærmeste eg kommer action er at eg av og til tar bilder av onkelungene når de er ute og leker.

Artistisk/abstrakt: Dette er nokke eg har vert litt mer interessert i i det siste. Det faller delvis sammen med macro-kategorien. Spesielt ved hjelp av en Lensbaby, så har eg fått noen blinkskudd innenfor dette, men grensen mellom artistisk og surrealistisk er hårfin, og det eg er usikker på ka eg egentlig liker.

5

Arkitektur/gatefotografi: Det er blitt noe gatefotografering på meg med årene. Tidligere tok eg bare de bildene som falt meg inn. Etter at eg oppdaga internett og alle fotografene der ute som holder på med dette, så syns eg det virker litt gøy å holde på med, men eg merker Bergen og generelt nordmenn ikkje er de som setter mest pris på at du tar bilde av de uten samtykke… Litt fotografering i Bergen er det no innimellom.

DSC_2775

Bryllup/anledning/familie: En annen ting som stort sett har fulgt meg siden eg først kjøpte kamera, er å ta bilder når det er happeninger, enten det er bursdag eller julafta. I tillegg har eg vert fotograf i bryllup to ganger, som har vert absolutt lærerike opplevelser. Det har blitt mindre og mindre av denne typen fotografering de siste årene, som sannsynligvis stammer fra at eg sjeldent føler det er ‘akseptert’ å ta bilder av folk når vi samles. Det er mange eg kjenner som ikkje liker å bli tatt bilde av, og så blir det ikkje så gøy å ta bilder heller. Det handler sannsynligvis og litt om at eg ikkje ønsker å legge ut på nettet bilder av folk. For meg er det grunnregelen, eg legger ikkje ut bilder av folk. Dette er fordi eg ikkje ønsker at folk skal legge ut bilder av meg, og då ville det vert litt hyklersk av meg å legge ut bilder av andre.

Hvis din favoritt-kategori innen fotografi ikke er nevnt her, så er det fordi eg har ingen som helst kobling til den typen fotografi, og har derfor ingen ting å si om det (det er og en stor sjanse for at eg rett og slett har glømt en kategori, som eg ikkje har tenkt på, eller at den for meg faller inn under en av de andre kategoriene beskrevet).

Prosjekt 365

En noe forsinket prosjektbeskrivelse.

Første nyttårsdag starta eg på et årslangt prosjekt. Gjennom hele året skal eg publisere ett bilde for dagen, slik at eg til slutt sitter igjen med 365 bilder fra året som har gått. (Ja, eg vet at det er skuddår, så teknisk sett blir det 366 bilder. Ka eg gjør 29. februar har eg ikkje bestemt meg for enno.) Bildene blir lagt ut som innlegg her på bloggen, i tillegg til på Flickr (Prosjekt 365 på Flickr) og på Instagram.

Eg har noen forbehold når det kommer til dette prosjektet. Eg kan ikkje hverken love eller garantere at eg kommer til å klare å holde meg til dette et helt år, men eg skal prøve så godt eg kan. Å fotografere hver dag kommer til å bli utfordrende, og det er mange scenarioer der eg kan slite med å få gjort det: Vi bor i en landsdel og et land med svært mye regn, og eg har ikkje alltid sansen for å ta bilder i øsepøse-regn. Man kan bli sjuk, eller være uten internett på feire. Derfor har eg bestemt at eg skal kunne ta meg noen friheter: Eg kan poste for seint om eg har dårlig tilgang eller ikkje har overskudd til å ordne det den dagen, og eg kan bruke bilder fra arkivet mitt. Er det en spektakulært våt dag, eller er eg sjuk, så har eg lov å plukke fram bilder fra arkivet (som selvfølgelig vil merkes tydelig med når bildet egentlig blei tatt). Eg skal uansett gjøre mitt beste med å legge ut et bilde hver dag.


Bakgrunn for prosjektet.

(for spesielt interesserte)

Fotografering har vert en av mine største hobbyer helt siden eg fikk låne et gammalt filmkamera av pappa (les mer om det i del 1 av min fotofilosofi), men de siste årene så har det gradvis gått nedover med tiden eg har brukt på dette. Som i de fleste ting er det mange faktorer som spiller inn på koffor det har blitt sånn, men en av grunnene er mangel på inspirasjon. Dette prosjektet er mitt forsøk på å endre på det.

En annen grunn til at det gikk nedover med fotograferingen er at fokuset mitt sakte men sikkert flytta seg fra fotograferingen til ustyret eg brukte for å fotografere, og med det kom innkjøp av både fullformat-kamera og matchende objektiv. Dette var for del nokke som førte til at eg sjeldnere hadde med meg kamera når eg var ute, enten i besøk eller på jobb eller bare ute for å gå en tur, som jo er stikk motsatt av ka man bør gjøre for å ta flere bilder. I et helt år grubla eg på om eg skulle selge speilrefleksen og alt utstyret som hadde samla seg opp gjennom tidende, og kjøpe meg et mindre og lettere kamera eg kunne ta med meg der eg var. Dette blei gjennomført i sommer (som du kan lese mer om her), og siden det har eg tatt en god del mer bilder enn eg gjorde med speilrefleksen den siste tiden før byttet.

Men eg var fortsatt ikkje fornøyd. Terskelen for å ta fram kameraet er fortsatt for høy etter tiden med speilrefleks, og dette vil eg gjøre nokke med. I ca 2 måneder før nyttår tenkte eg fram og tilbake på om eg ville gå i gang med et sånt type prosjekt eller ikkje. Først når 1. januar var der bestemte eg meg for å prøve.

Eg tenkte som så: Hvis eg prøver, så er det verste som kan skje at eg ikkje fullfører, at eg mister en og annen dag innimellom. Det hadde vert mye verre om eg aldri prøvde, og angra i etterkant på at eg ikkje prøvde. Så der har dokker det.

Nytt kamera

Det er stille her inne om dagen. Alt for mye som skjer ellers (les: labkurs på jobb). No har eg endelig litt tid til å skrive litt om en ting eg hadde tenkt å skrive om i sommer, men aldri kom så langt som å gjøre.

I tiden etter at eg skreiv de to innleggene om Min fotofilosofi (del 1 og del 2), fortsatte eg å tenke på ting rundt dette temaet. Ka er det eg egentlig tar bilde av? Ka motiv er det eg leiter etter? Svar på disse spørsmålene har eg fortsatt ikkje, men eg jobber med å formulere en del 3 i serien Min fotofilosofi. Det er ikkje det dette innlegget handler om.

Dette innlegget handler om en annen ting som kom i kjølvannet av en del grubling/filosofering rundt fotografering. Kall det gjerne en identitetskrise når det kommer til min fotostil. Fra starten av min fotointeresse har eg blitt opplært til å tenke at hvis man skal ta gode bilder, så må man ha en speilrefleks, det er det folk rundt sa, og det er det internett sa. Aller helst må man ha et fullformat-kamera. Så eg kjøpte meg etter en del år et fullformat-kamera. I takt med at mengden og størrelsen på utstyret økte blei det mindre og mindre fotografering. I sommer kom eg til det punktet at eg innsåg at eg ikkje tar bilder fordi eg ikkje orker å bære på et stort kamera. Det var då tannhjulene begynte å gå og googlingen nådde nye høyder.

Til slutt tok eg avgjørelsen med å kvitte meg med speilrefleksen og de store linsene som eg egentlig var glad i. Men eg følte det måtte til for at eg skulle få tilbake gleden av å ha med meg kamera der eg er.

Eg solgte alt* utstyret eg hadde til Nikon speilrekfleks. og kjøpte meg et speilløst systemkamera. Eg hadde på forhånd gjort veldig mye googling for å finne det beste kameraet for meg, og eg endre til slutt på det særdeles nylanserte Fujifilm X-T10. Fra før hadde eg et Fujifilm X-M1 og en linse, en XF 27 mm f/2.8, så eg var kjent med Fujifilm sitt system. For pengene eg fikk for speilrefleksen, og kjøpte eg meg XF 18mm f/2.0,  XF 35mm f/1.4 og XF 60mm f/2.4 macro (som ved en tilfeldighet er de opprinnelige tre objektivene som Fujifilm lanserte når de kom med sitt nye systemkamera). Med disse tre objektivene har eg dekket de tre tingene eg bruker mest: vidvinkel, normal og macro/portrett. Til å følge med har eg og kjøpt meg en kamerabag, ThinkTank Retrospective 7, som fungerer ganske godt. I tillegg har eg litt andre små ting, som for eksempel en Metabones N/F – X-mount slik at eg kan bruke noen av de gamle Nikon-objektivene eg har beholdt.

* Eg har beholdt 60mm macro, 200mm tele, 500mm speiltele og en Lensbaby Composer Pro

2015-07-07 17.15.13

Nikon D600 med det største objektivet eg hadde, og Fujifilm X-T10 med det største objektivet eg har. ca 1,1 kg vs. 0,57 kg.

Det er no gått 4 måneder siden eg kjøpte det nye kameraet, og så langt er eg over all forventing fornøyd med byttet! Eg har veldig tydelig merket at terkselen for å ta med meg kamera der eg går, og for å ta det fram når eg er ute, er krafig redusert. Det var nøyaktig dette som var målet.

Så, ka har eg tapt? Eg har ikkje lenger fullformat-sensor. Det er selvfølgelig et form for tap. Til gjengjeld har eg et kamera eg ikkje føler eg må drasse på, og som er så mye mindre intimiderende å ta bilder med. Men til syvende og sist er det bare en ting som står igjen: Det beste kameraet er det man har med seg.