Min fotofilosofi: Historie (del 1)

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

I 2008 skreiv eg et innlegg på bloggen min den gangen som het ‘Min musikkfilosofi’, som dessverre har forsvunnet i tidens løp, og i 2011 skreiv eg innlegget ‘Min turfilosofi‘, som fortsatt er tilgjengelig for lesning om det er noen interesserte. Nå er vi komt til 2015, og høyst på tide med et nytt «filosofi»-innlegg.

Fotografi har i mange år vert min store hobby, og er forsåvidt det fortsatt. Men jeg merker at etterhvert så tiden går, så har min tilnærming til fotografering forandret seg. Både fordi jeg selv har forandret meg, men også fordi tidene har forandret seg og teknologien har blitt utviklet videre. Eg tenkte først at dette skulle bli kun ett innlegg om min fotofilosofi, men etter å ha skrevet en litt, merker eg at eg har mer å si om dette tema enn ett innlegg bør omfavne. Dette første innlegget vil dermed handle om min bakgrunn innenfor foto, for de som er interessert i å lese om dette. I (forhåpentligvis) nær framtid vil det komme flere innlegg rundt temaet fotografi.

Gjennom oppveksten ble eg og søskene mine veldig vant til å bli tatt bilde av, siden mamma ved hver mulige anledning tok fram kamera for å dokumentere. Det første første kamera eg selv eide var et billig Kodak kompaktkamerC-150a med film som eg fikk/kjøpte/arvet av min søster. Jeg tok kanskje 2-3 ruller med det kameraet i perioden eg brukte det (og eg har det faktisk liggende fortsatt). Dette var med på ferie og turer, mest brukt ble det nok i 10. klasse når eg var på klassetur til Polen. I 2003 kjøpte eg meg et Olympus C-150, med hele 2 MP. Coolpix SQDette var med på en sommerferie før eg ikke gadd å ta bilder med det lenger, siden bildekvaliteten var forkastelig. I stedet kjøpte eg meg et Nikon Coolpix SQ (som forøvig er det kuleste kameraet noen sinne), som ble annonsert omtrent på samme tid som Olympusen, men hadde betre bildekvalitet, og med 3x optisk zoom. Men ikkje så lenge etterpå blei eg bitt av speilrefleks-basillen.

En viktig ting å fortelle i denne sammenheng er at min fotoentusiasme er utelukkende inspirert av mine foreldres entusiasme for fotografering. De hadde begge hvert sitt speilreflekskamera (mamma hadde et litt moderne Nikon filmkamera mens pappa sverget til et eldre Nikon, som han hadde brukt siden konfirmasjonen), som eg var storlig fascinert over. En vinter mens eg sjøl kun hadde et digitalt kompaktkamera fikk eg låne ett av pappas gamle filmkamera med en standard 50mm linse. Mens vi gikk på tur fikk eg en grunnleggende opplæring i fotografering, som for eksempel hva blender og lukker betød, og kordan eg fokuserte (siden det måtte gjøres manuelt, og veD50d hjelp av spitt-skjerm). Eg likte godt tanken på at eg måtte tenke gjennom ka eg ønsket med bildet før jeg tok det, både i forhold til at det var hel-manuelt, og siden dette hadde film og eg ikke kunne ta masse bilder og slette de som ikke var bra i etterkant. Her måtte hver bilde telle, så filmen ble utnyttet. Så, en stund etter dette, i 2005, kom eg hjem en dag og annonserte at eg ville kjøpe meg digital speilrefleks, et Nikon D50. Som sagt, så gjort.

Det var etter dette at ballen virkelig begynte å rulle. Eg kjøpte meg nye og flere objektiv. Etter videregående, i 2007, åpnet det seg en mulighe for meg til å gå på fotolinje på Øytun folkehøgskole i Alta, som eg naturligvis hoppet på! Her var det mye å lære, og veldig mange gode muligheter til å komme seg ut i det fri og ta bilder. Alt fra nasjonalparker, vinterlandskap, nordlys, havørn og alt det flotte Finnmark hadde å by på. Dette var et heftig år med unike muligheter, og masse gode minner.

På dette tidspunktet hadde eg bytta ut D50-en med en D80, som eg brukte godt og lenge i flere år. Objektiv var det flusst av, men når eg kom tilbake til Bergen etter å ha bodd i Alta et år, var interessen for foto i nedgang. Eg hadde ikkje inspirasjon til å ta bilder, eg kom meg ikkje ut og tok bilder. De gangene eg var ute, var det på tur i Rødlia eller i Øygarden sammen med mamma og pappa, som var kun nokken få ganger i året. Tre somre var vi på ferie sammen, først til Gotland i 2010, så til Utsira og Skudeneshavn i 2011, og deretter til Shetland i 2013.

d600Vinteren 2012 gjorde eg en stor investering i foto-verden. Eg kjøpte meg et fullformat-kamera, et D600. Dette førte til at eg måtte oppdatere meg på objektiv-fronten, siden objektivene ikkje alltid er kompatible med hverandre. Helt siden dette har eg vert veldig usikker på ka eg egentlig liker å ta bilde av. Objektivene man bruker kan i veldig stor grad påvirke hvilke type bilder man ønsker å ta. Det er dette det neste innlegget i denne serien vil handle om.

Det neste innlegget i denne serien vil handle om ka eg tar bilder av, litt kom koffor eg liker det, og ka eg ikkje liker eller skulle ønske eg liker å ta bilder av. Stay tuned =)

Shetland juni 2013

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

Det begynner å bli en veldig god stund siden det var nokke aktivitet her på bloggen, og på galleriet for den saks skyld. No har eg omsider fått lagt ut litt bilder. De er fra turen eg og mine foreldre hadde til Shetland i fjor sommer. Eg tok rundt 1900 bilder på turen, så det er litt av en jobb å rydde og plukke i bildene eg ville legge ut. No var eg komt til et punkt der eg gav opp å prøve å rydde i bildene så grundig som eg egentlig liker, og bare bla gjennom for å finne bildene eg vil legge ut.

Det er no gjort, og bildene er tilgjengelig på galleriet (direkte link). Enjoy =)

Bakgrunn: Vintertre

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

Eg tenkte det var på tide å lage et innlegg igjen her på bloggen, så dokker vet det faktisk er liv i meg. Mangel på innlegg skyldes flere ting, som eg ikkje går inn på no, hence mangelen på innlegg. Men er er en bakgrunn av et bilde eg tok her hin dagen. Legger det ut i oppløsning på 1920×1200 pixler, så passer det til de fleste. Trengs høyere oppløsning så bare ta kontakt.


DSC_7972

Hvorfor fotografere i RAW: En åpenbaring

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

I dag hadde eg min største åpenbaring når det kommer til foto i mitt liv. Koffor skal man fotografere i RAW når man kan få helt gode nok bilder med JPG? La meg demonstre en av de viktigste grunnene til dette med et eksempel.

Eg hadde lyst til å fotografere noe av bordpynten eg har. Men, ånei, bildet blei kraftig undereksponert, og eg hadde ikkje mer strøm på batteriet til å ta et nytt bilde med riktige innstillinger! (right…) Her er resultatet rett kamera i JPG:
jpg

Dette såg jo ikkje så veldig bra ut. Eg tar det inn i photoshop sin Camera raw og øker eksponeringen nokken hakk. La oss si 5 EV? Tyne absolutt alt Photoshop har å by på. Dette er det eg fikk:
jpg-raw

Ja.. HM.. Okei.

Ok, hvordan ser et RAW-bilde ut når eg gjør samme justering av eksponeringen? 5 EV, bånn gass. La oss se:
raw

.

..

Ok. Eg skal fotografere i RAW framover.

(Dette eksempelet er selvfølgelig sterkt overdrevet, men poenget står. Dette er heller ikkje den eneste grunnen til å fotografere i RAW, man har for eksempel også full kontroll på hvitbalansen i bildet.)

2012: The year of the books

Dette innlegget ble skrevet i Bøker, av .

Ja, då tenkte eg å prøve å blåse litt liv i denne bloggen igjen, begynner å bli en stund siden forrige innlegg. Som nokken lesere kanskje har fått med seg, så har eg lest ganske mange bøker det siste året. I den første boka eg fullførte i fjor, Earth abides av George Stewart. Det er en post-apokalyptisk science fiction, der majoriteten av verdens befolkning blir utrydda av en epidemi, og handler om en mann som overlever, og det samfunnet som bygges rundt han. Der gjør folket en interessant ting. De lager en ny tidsalder, starter å telle år. På samme måte som vi har definert Jesu fødsel som år 0, omdefinerte de år 0 til det året epidemien var.

Den interessante tingen er at det egentlig ikkje begynte som å telle år. De begynte med å gi hvert år sitt eget navn, litt slik som den kinesiske kalenderen. Eg husker dessverre ikkje nokken eksempler i skrivende stund, siden det er et år siden eg leste den, men de gjorde det til en tradisjon, en del av samfunnet, å møtes på «steinen» kver nyttår og risse inn en ny strek, og bestemme seg for ka det året som gikk skal kalles.

Eg syns det var skikkelig kult, og hadde vert en morsom ting å gjøre, så eg har herved begynt (litt på overtid vel å merke, eg har tenkt på å skrive dette en måned no uten å faktisk gjøre det). For min del skal året 2012 kalles ‘Bøkenes år’, eller på engelsk, siden det meste høres best ut på engelsk: ‘The year of the books’.

Det er fordi, som skreiv i starten av dette innlegget, fordi eg leste ganske mange bøker i løpet av 2012. Nærmere bestemt 31 bøker. Eg er ganske imponert sjøl. Det har vert veldig mye store titler eg har vert gjennom, mye kjent litteratur. Dette er fordi det er så mye av den typen eg ikkje hadde lest før, eller var lenge siden eg hadde lest. The chronicles of Narnia, The lord of the rings, masse Discworld-bøker og (kanskje ikkje fullt så kjent) Earthsea-sagaen er bare nokke av det eg har lest. Det har vert et veldig spennende leseår og ser fram til mange gode bøker framover. I nær framtid står det flere Discworld-bøker og det episke verket Dune av Frank Herbert på listen.

Måne over Ulriken

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

Når eg går hjem fra universitetet på vinteren, så pleier det ofte å sammenfalle med at månen står opp over Ulriken, spesielt når det er fullmåne på gang. Første gang eg prøvde å fotografere dette var for 2 år siden. Då var eg på vei hjem og såg at månen kom til å passere cirka rett bak masten på Ulriken, men eg var fortsatt 10 min fra kamera, og så måtte eg tilbake der eg var, og på den tiden hadde månen vandret for høyt på himmelen. Året etter, altså i fjor, var eg litt mer møysommelig og begynte å følge med på kalenderen hvilken dato månen blei full, og i ka retning den var når den kom opp og forskjellige sånne ting. Det klaffa kun en gang i fjor at eg hadde mulighet til å være der når månen kom opp. Då var det skyer.

I år er saken en annen. Eg har fulgt med på månen, gjort litt beregninger for kortid den skulle komme opp, så eg var klar. Det var været òg. Problemet med å ta et bilde av fullmånen rett bak masten på Ulriken er jo nettopp det at Ultiken er et fjell, den høyeste toppen. Så å få månen til å komme opp akkurat på toppen er særdeles vanskelig å beregne. Det fikk eg erfare i dag. Eg plasserte meg omtrent der eg trodde månen ville komme opp, og ventet. I mellomtiden klarte en hund (med eier på tur) å velte stativ med kamera, og ødela beskyttelsesfilteret til 200mm objektivet mitt, men det er en annen sak. Og ventet.

Så ser eg at månen nærmer seg å komme over fjellet. Eg er for langt sør! Då var det bare å beine på så fort beina og pusten kunne bære meg og finne en plass langt nok nord til at månen kom opp der eg ville, og samtidig så mye lavere at månen faktisk traff der eg ville. Det gjorde den!!

Nikon D80 med 500mm speiltele, f/8, 1/60s, og stativ.

The Lord of the Rings

Dette innlegget ble skrevet i Bøker, av .

Nokken har alt fått det med seg, men de siste ukene har eg lest The Lord of the Rings (LotR). For ett år siden hadde det vert fullstendig utenkelig for meg å lese den, men gjennom mange gode kvelder, mange lange kvelder, har eg til en viss grad fått bygd opp «leseferdigheten» min. Det er i form av utholdenhet, før klarte eg ikkje engang lese i 10 min før eg måtte se opp av boka og ta en pause. Det er i form av vokabular, i starten måtte eg stadig vekk slå opp ord for å få med meg sammenhenger. Det er i form av lesehastighet, som ved årets start var svært lav, men stadig har forbedra seg.

Lenge stod LotR for meg som et fantastisk verk (eg hørte både Hobbiten og Ringenes Herre på lydbok i mine yngre dager), men et uoverkommelig verk. Eg hadde forestilt meg at eg aldri kom til å kunne lese den. Etter at eg leste The name of the wind i februar/mars i år (bok på 700 sider) uten større problemer, så såg ting litt lysere ut. Siden den gang har eg lest bok 2 i serien til Mr. Rothfuss, The wise man’s fear, på sine 1000 sider, og hele serien om Earthsea til Ursula LeGuin, på drøye 1200 sider. Det begynner med andre ord å bli ganske mange sider litteratur på meg i år, og dermed såg eg mitt snitt til å lese Tolkiens fantastiske verk.

Eg varma opp til herligheten med å lese The Hobbit. Nydelig historie, den bruker så mange klassiske fortellingselement at det nesten var klisjéer. En sann fryd. Videre gikk eg over på de tre klassiske delene av LotR. Alt i alt brukte eg 46 dager på å lese meg gjennom LotR, med sine 1031 sider. Sjøl har eg vert svært godt fornøyd med progresjonen. Med tanke på at eg begynte å lese bøkene mens eg hadde fulltidsjobb som anleggsgartner, og hang ganske mye i Arna, og starten på studier og laboratoriekurs, så er eg svært fornøyd.

Det er en ting man ikkje kommer unna når man leser bøker det er laga filmer om: man sammenligner. Eg prøvde mitt beste gjennom hele boka, men eg har enkelte ankepunkt der eg syns Jackson har tatt seg litt vel store kunstneriske friheter. Mange av tingene kan eg forstå, men bokelskere liker jo å se filmer som er så tett opp mot bøkene som mulig.

  • Tidsperspektivene i filmene er veldig fordreide. For eksempel, hvor lenge var Frodo og de andre i Rivendell før de drog videre? I filmen er det gjort på en scene med Frodo og Bilbo, en scene med Aragorn og Arwen og en scene med Elronds råd (pluss litt diverse). I bøkene: Når følget kom til Rivendell sendte Elrond ut speidere som var vekke i månedsvis før de kom tilbake, og først DÅ hadde de Elronds råd.
  • Når man diskuterer boka opp mot filmene er det en ting man ikkje kommer unna: Kor blei det av Tom Bombadill?
  • Den generelle stemningen i boka endrer seg på en helt annen måte enn i filmene. Peter Jackson, tidligere kjent for splatterfilmer, har laga filmene til å ha en dunkel og dyster stemning stort sett over hele fjøla (bortsett fra The Shire før de reiser, i Rivendell, og etter at ringen er ødelagt (beklager spoiler)). I boka er stemningen mye mer dynamisk, Frodo og kompaniet har mange fine stunder gjennom hele boka, men den generelle stemningen blir gjevnt og trutt mørkere etterhvert som de nærmer seg Mordor. Dette er virkelig bra gjort av Tolkien. Kontrasten fra turen til Frodo og Sam gjennom Mordor til tiden i Ithilien etter at oppdraget var utført … vakkert!

Generelt sett merka eg at eg sammenligna mest gjennom The fellowship of the ring, siden eg har sett den filmen klart flere ganger enn de to andre filmene. Det er sikkert flere ting eg har tenkt på mens eg leste bøkene, men eg kommer ikkje på mer akkurat no. Still spørsmål i kommentarfeltet om det er andre ting om min opplevelse av å lese LotR du ønsker å vite.

One Ring to rule them all, One Ring to find them,
One Ring to bring them all and in the darkness bind them