Hvorfor fotografere i RAW: En åpenbaring

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

I dag hadde eg min største åpenbaring når det kommer til foto i mitt liv. Koffor skal man fotografere i RAW når man kan få helt gode nok bilder med JPG? La meg demonstre en av de viktigste grunnene til dette med et eksempel.

Eg hadde lyst til å fotografere noe av bordpynten eg har. Men, ånei, bildet blei kraftig undereksponert, og eg hadde ikkje mer strøm på batteriet til å ta et nytt bilde med riktige innstillinger! (right…) Her er resultatet rett kamera i JPG:
jpg

Dette såg jo ikkje så veldig bra ut. Eg tar det inn i photoshop sin Camera raw og øker eksponeringen nokken hakk. La oss si 5 EV? Tyne absolutt alt Photoshop har å by på. Dette er det eg fikk:
jpg-raw

Ja.. HM.. Okei.

Ok, hvordan ser et RAW-bilde ut når eg gjør samme justering av eksponeringen? 5 EV, bånn gass. La oss se:
raw

.

..

Ok. Eg skal fotografere i RAW framover.

(Dette eksempelet er selvfølgelig sterkt overdrevet, men poenget står. Dette er heller ikkje den eneste grunnen til å fotografere i RAW, man har for eksempel også full kontroll på hvitbalansen i bildet.)

2012: The year of the books

Dette innlegget ble skrevet i Bøker, av .

Ja, då tenkte eg å prøve å blåse litt liv i denne bloggen igjen, begynner å bli en stund siden forrige innlegg. Som nokken lesere kanskje har fått med seg, så har eg lest ganske mange bøker det siste året. I den første boka eg fullførte i fjor, Earth abides av George Stewart. Det er en post-apokalyptisk science fiction, der majoriteten av verdens befolkning blir utrydda av en epidemi, og handler om en mann som overlever, og det samfunnet som bygges rundt han. Der gjør folket en interessant ting. De lager en ny tidsalder, starter å telle år. På samme måte som vi har definert Jesu fødsel som år 0, omdefinerte de år 0 til det året epidemien var.

Den interessante tingen er at det egentlig ikkje begynte som å telle år. De begynte med å gi hvert år sitt eget navn, litt slik som den kinesiske kalenderen. Eg husker dessverre ikkje nokken eksempler i skrivende stund, siden det er et år siden eg leste den, men de gjorde det til en tradisjon, en del av samfunnet, å møtes på «steinen» kver nyttår og risse inn en ny strek, og bestemme seg for ka det året som gikk skal kalles.

Eg syns det var skikkelig kult, og hadde vert en morsom ting å gjøre, så eg har herved begynt (litt på overtid vel å merke, eg har tenkt på å skrive dette en måned no uten å faktisk gjøre det). For min del skal året 2012 kalles ‘Bøkenes år’, eller på engelsk, siden det meste høres best ut på engelsk: ‘The year of the books’.

Det er fordi, som skreiv i starten av dette innlegget, fordi eg leste ganske mange bøker i løpet av 2012. Nærmere bestemt 31 bøker. Eg er ganske imponert sjøl. Det har vert veldig mye store titler eg har vert gjennom, mye kjent litteratur. Dette er fordi det er så mye av den typen eg ikkje hadde lest før, eller var lenge siden eg hadde lest. The chronicles of Narnia, The lord of the rings, masse Discworld-bøker og (kanskje ikkje fullt så kjent) Earthsea-sagaen er bare nokke av det eg har lest. Det har vert et veldig spennende leseår og ser fram til mange gode bøker framover. I nær framtid står det flere Discworld-bøker og det episke verket Dune av Frank Herbert på listen.

Bilder fra Utsira og Skudeneshavn

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

I fjor sommer var eg på tur til Utsira og Skudeneshavn med mamma og pappa. På grunn av det nydelige sommerværet vi hadde, resulterte det i en god del bilder. Disse bildene blei aldri rydda i og lagt ut på galleriet, men no har de endelig klart å finne veien der! Enjoy. Link

Måne over Ulriken

Dette innlegget ble skrevet i Fotografi, av .

Når eg går hjem fra universitetet på vinteren, så pleier det ofte å sammenfalle med at månen står opp over Ulriken, spesielt når det er fullmåne på gang. Første gang eg prøvde å fotografere dette var for 2 år siden. Då var eg på vei hjem og såg at månen kom til å passere cirka rett bak masten på Ulriken, men eg var fortsatt 10 min fra kamera, og så måtte eg tilbake der eg var, og på den tiden hadde månen vandret for høyt på himmelen. Året etter, altså i fjor, var eg litt mer møysommelig og begynte å følge med på kalenderen hvilken dato månen blei full, og i ka retning den var når den kom opp og forskjellige sånne ting. Det klaffa kun en gang i fjor at eg hadde mulighet til å være der når månen kom opp. Då var det skyer.

I år er saken en annen. Eg har fulgt med på månen, gjort litt beregninger for kortid den skulle komme opp, så eg var klar. Det var været òg. Problemet med å ta et bilde av fullmånen rett bak masten på Ulriken er jo nettopp det at Ultiken er et fjell, den høyeste toppen. Så å få månen til å komme opp akkurat på toppen er særdeles vanskelig å beregne. Det fikk eg erfare i dag. Eg plasserte meg omtrent der eg trodde månen ville komme opp, og ventet. I mellomtiden klarte en hund (med eier på tur) å velte stativ med kamera, og ødela beskyttelsesfilteret til 200mm objektivet mitt, men det er en annen sak. Og ventet.

Så ser eg at månen nærmer seg å komme over fjellet. Eg er for langt sør! Då var det bare å beine på så fort beina og pusten kunne bære meg og finne en plass langt nok nord til at månen kom opp der eg ville, og samtidig så mye lavere at månen faktisk traff der eg ville. Det gjorde den!!

Nikon D80 med 500mm speiltele, f/8, 1/60s, og stativ.

The Lord of the Rings

Dette innlegget ble skrevet i Bøker, av .

Nokken har alt fått det med seg, men de siste ukene har eg lest The Lord of the Rings (LotR). For ett år siden hadde det vert fullstendig utenkelig for meg å lese den, men gjennom mange gode kvelder, mange lange kvelder, har eg til en viss grad fått bygd opp «leseferdigheten» min. Det er i form av utholdenhet, før klarte eg ikkje engang lese i 10 min før eg måtte se opp av boka og ta en pause. Det er i form av vokabular, i starten måtte eg stadig vekk slå opp ord for å få med meg sammenhenger. Det er i form av lesehastighet, som ved årets start var svært lav, men stadig har forbedra seg.

Lenge stod LotR for meg som et fantastisk verk (eg hørte både Hobbiten og Ringenes Herre på lydbok i mine yngre dager), men et uoverkommelig verk. Eg hadde forestilt meg at eg aldri kom til å kunne lese den. Etter at eg leste The name of the wind i februar/mars i år (bok på 700 sider) uten større problemer, så såg ting litt lysere ut. Siden den gang har eg lest bok 2 i serien til Mr. Rothfuss, The wise man’s fear, på sine 1000 sider, og hele serien om Earthsea til Ursula LeGuin, på drøye 1200 sider. Det begynner med andre ord å bli ganske mange sider litteratur på meg i år, og dermed såg eg mitt snitt til å lese Tolkiens fantastiske verk.

Eg varma opp til herligheten med å lese The Hobbit. Nydelig historie, den bruker så mange klassiske fortellingselement at det nesten var klisjéer. En sann fryd. Videre gikk eg over på de tre klassiske delene av LotR. Alt i alt brukte eg 46 dager på å lese meg gjennom LotR, med sine 1031 sider. Sjøl har eg vert svært godt fornøyd med progresjonen. Med tanke på at eg begynte å lese bøkene mens eg hadde fulltidsjobb som anleggsgartner, og hang ganske mye i Arna, og starten på studier og laboratoriekurs, så er eg svært fornøyd.

Det er en ting man ikkje kommer unna når man leser bøker det er laga filmer om: man sammenligner. Eg prøvde mitt beste gjennom hele boka, men eg har enkelte ankepunkt der eg syns Jackson har tatt seg litt vel store kunstneriske friheter. Mange av tingene kan eg forstå, men bokelskere liker jo å se filmer som er så tett opp mot bøkene som mulig.

  • Tidsperspektivene i filmene er veldig fordreide. For eksempel, hvor lenge var Frodo og de andre i Rivendell før de drog videre? I filmen er det gjort på en scene med Frodo og Bilbo, en scene med Aragorn og Arwen og en scene med Elronds råd (pluss litt diverse). I bøkene: Når følget kom til Rivendell sendte Elrond ut speidere som var vekke i månedsvis før de kom tilbake, og først DÅ hadde de Elronds råd.
  • Når man diskuterer boka opp mot filmene er det en ting man ikkje kommer unna: Kor blei det av Tom Bombadill?
  • Den generelle stemningen i boka endrer seg på en helt annen måte enn i filmene. Peter Jackson, tidligere kjent for splatterfilmer, har laga filmene til å ha en dunkel og dyster stemning stort sett over hele fjøla (bortsett fra The Shire før de reiser, i Rivendell, og etter at ringen er ødelagt (beklager spoiler)). I boka er stemningen mye mer dynamisk, Frodo og kompaniet har mange fine stunder gjennom hele boka, men den generelle stemningen blir gjevnt og trutt mørkere etterhvert som de nærmer seg Mordor. Dette er virkelig bra gjort av Tolkien. Kontrasten fra turen til Frodo og Sam gjennom Mordor til tiden i Ithilien etter at oppdraget var utført … vakkert!

Generelt sett merka eg at eg sammenligna mest gjennom The fellowship of the ring, siden eg har sett den filmen klart flere ganger enn de to andre filmene. Det er sikkert flere ting eg har tenkt på mens eg leste bøkene, men eg kommer ikkje på mer akkurat no. Still spørsmål i kommentarfeltet om det er andre ting om min opplevelse av å lese LotR du ønsker å vite.

One Ring to rule them all, One Ring to find them,
One Ring to bring them all and in the darkness bind them

Laboratorie-regler

Dette innlegget ble skrevet i Kjemi og mat, av .

Laboratory rules:

– Nothing is as easy as it looks
– Everything takes longer than you think
– In any scientific endeavour, anything that can go wrong will go wrong
– If several things can go wrong, the one that will cause most damage accurs
– If nothing can go wrong, it will anyway
– If you circumvent all possible ways you think a procedure can go wrong, then a new one – unprepared for – will promptly develop
– Left to themselves, things go from bad to worse
– If everything seems to be going well, you have obviously overlooked something
– Nature always sides with the hidden flaw
– It is impossible to make a thing foolproof, because fools are so ingenious
– And the most important law of thermodynamics: Things get worse under pressure!

Denne henger over felles-PCen på lesesalen vår ^^

En gryende bokorm

Dette innlegget ble skrevet i Bøker, av .

Eg har vel egentlig alltid likt å lese bøker, men eg har langt ifra alltid hatt tålmodighet til å faktisk sette meg ned og lese. Det er en viss fare for at det har nokke med at eg hadde ganske god tilgang til underholdning gjennom en datamaskin. (Kanskje mer om det en annen gang, kem vet..?) Eg kan faktisk den dag i dag liste opp alle bøker eg har lest. Så få bøker har eg lest.

Kanskje eg før eg begynte skulle definert ka eg mente med bøker. Ei bok, flere bøker, litteratur utelukkende lest på frivillig basis. Det vil si at ingen pensum-litteratur hører hjemme, sjøl om det skulle være skjønnlitterært. Rett og slett litteratur eg har lest fordi eg hadde lyst. Det bør innledningsvis også nevnes at alle titler på bøker og bokserier blir nevnt på det språket eg til den tiden leste/leser/har tenkt til å lese det.

Eg husker eg i «gamle dager» leste både endel bøker i ‘Skiveverdenen’-serien, de 6 første for å være nøyaktig, og de tre første bøkene i ‘Haikernes guide til galaksen’ og syns det var veldig flott og bra. Det var jo lista opp sammen med ungdommslitteratur som sådan, så koffor ikkje? Eg hadde hørt flere si at de var bra, så eg leste. Hadde eg den gangen visst det eg vet no om de bøkene/seriene, så hadde eg nok venta litt lenger før eg begav meg ut på de, som for eksempel til eg klarte å lese engelsk og sånne ting. Ellers husker eg at eg prøvde å lese ei bok i ‘Kurt’-serien til Erlend Loe. Det var vel kanskje ‘Kurt blir grusom’. Eg husker ikkje helt. Som minner meg på, eg må lese noen av romanene han har skreve.

Den første «ordentlige» boka eg husker eg leste gjennom, var ‘Beatles’ av Lars S. Kristensen. Eg brukte vel kanskje halvannet år. Først leste eg et halvt år, så hadde eg pause et halvt år, før eg leste den ferdig. Det begynner å bli ganske lenge siden, så eg husker ikkje nokke av den den dag i dag.

LifeofPiDen første boka eg leste som eg husker veldig godt, er ‘Life of Pi’ av Yann Martel. Den leste eg mens eg gikk på Øytun FHS. Eg tror eg kan si, uten å nøle, det er den beste boka eg har lest. No er det jo ikkje så veldig mange andre å velge mellom, og de bøkene eg har lest, har vert relativt nøye plukka ut. Fortsatt. Hvis du ikkje har lest ‘Life of Pi’, så syns eg det er på tide.

Etter det begynte eg på nytt i ‘Discworld’-serien, siden eg fortsatt hadde første boka på engelsk etter at eg leste den i engelsken på videregående for så å skrive rapport om den. (Det var forøvrig ved denne anledningen at eg hørte om ‘Life of Pi’, siden en klassevenninne valgte den til å lese i det prosjektet i engelsken.) Eg brukte vel hele sommeren (2010) på å lese den, men på dette tidspunktet skjer det et skifte. Sakte, vel å merke, men likevel et skifte. Eg leste oftere og oftere.

Det blei ganske lite lesing i semestrene, siden eg ofte hadde mye pensum og oppgaver å gjøre på universitetet. Når man sitter i timesvis på universitetet, på forelesninger og sitter og leser eller løser oppgaver, er det ikkje den høyest prioriterte aktiviteten min når eg kommer hjem å sette meg til å lese enno mer. Men eg leste litt innimellom, nok til å komme gjennom ei bok på et semester eller sånn.

Så kom nåværende semester. Det består av et fag på 10 sp. og 20 sp. laboratoriearbeid i forbindelse med masteroppgaven min. Det vil si at eg leser relativt lite på universitetet, det er mest andre ting som skjer. Eg har med andre ord mye tid og lyst til overs for å lese når skoledagen er over. Eg har allerede lest to bøker i år, og er snart ferdig med den tredje, på intet mindre enn 722 sider. ‘The name of the wind’ av Patrick Rothfuss, som eg fikk til jul i fjor, sidene forsvinner som dugg for solen. En så fenglende historie har eg lest lite av. Eg glømmer tid og sted. Eg kan til og med lese når eg sitter på bussen.

Eg ser fram til mange gode bøker utover semesteret og årene framover. Eg har til og med laga ei liste over ka bøker som står på planen, som no ligger på her på siden! Under linken oppe som heter lister, vil du finne liste over bøker eg har lest, bøker eg leser og bøker eg har planer om å lese så snart eg er ferdig med de eg holder på med no. Link til listen: helgeb.net/boker.

Perfekt

Dette innlegget ble skrevet i Grublerier, av .

I helga kom eg til å tenke på nokke merkelig. Vanligvis ikkje et problem i dagligtale, men likefullt merkelig. Perfekt er egentlig et skikkelig dårlig begrep. La meg utdype:

Perfekt er et svært mye brukt ord i dagligspråket vårt. «Åh, denne genseren passer helt perfekt», «Biffen er perfekt til min smak», og så videre. Vel, det skal faktisk litt til at en genser passer helt perfekt, eller at biffen er nøyaktig perfekt.

Et litt mer billedlig eksempel: En perfekt kule. Er det nokke som faktisk eksisterer eller er det bare et teoretisk objekt? La oss tenke litt over det. Forestill deg at du vil lage en perfekt kule. Hvis du skal lage den for hånd, av for eksempel tre. Du kan pusse og pusse og pusse med det fineste pussepapir, den kan bli så glatt og rund du bare vil, den kan tilsynelatende se perfekt ut, men om du ser virkelig nøye etter, så vil den alltid ha bittesmå feil.

Si så at du har en maskin som lager en perfekt kule. Den er pinlig nøyaktig i alle ledd av produksjonen. Denne kulen er vel perfekt..? Vel. Nokken må jo ha laga den maskinen. Det kan ha vert en maskin som har laga den maskinen, og en maskin som laga den igjen, men den veien kommer vi ingen plass. Nokken må ha laga den maskinen som laga den kulen. Så kanskje den kula ikkje er helt 100% perfekt allikevel. Det kan se ut som en perfekt kule er et teoretisk objekt.

Det er egentlig ikkje her problemet ligger. Problemet ligger i at perfekt strengt tatt kan være både et relativt og et absolutt begrep. Til daglig vil man tenke på begrepet perfekt som som absolutt, nokke som trekker en linje på toppen av brahet, finhet eller ka  det er man skal måle. Som eg beskreiv tidligere, uansett kor fint man tror man har pussa den kula, kan man alltids pusse mer og lage den enda finere. Og enda finere, og enda finere. Perfekt som et absolutt begrep vil være et teoretisk begrep, noe som pussingen din konvergerer mot, men vil aldri oppnå.

Hva hvis man ser på perfekt som et relativt begrep. Då må man sette et utgangspunkt. Ta for eksempel kula. Hvis du har sutte i 3 timer og pussa på kula for å få den perfekt, så kan den se perfekt ut for dine øyne, og du vil være fornøyd. Hvis du mater den kula til en maskin som kan måle ujevnheter betre enn øynene dine, så vil du måtte pusse endel mer før den maskina ikkje lenger der ujevnheter. Maskina vil ha et endepunkt for kor små ujevnheter den kan se, så bare man pusser nok, vil maskina til slutt komme fram til at kula er perfekt. Perfekt som et relativt begrep er dermed fysisk mulig.

Så ka blir konklusjonen av dette? Hvis man skal være vanskelig og ønsker at perfekt er et absolutt begrep, så har man et problem, for ingenting blir perfekt, det blir bare veldig nært perfekt. I dagligtale vil perfekt alltid være et relativt begrep, og kor grensen går for å kalle ting perfekt er svært individuelt.

Til slutt en slager fra The Big Bang Theory som omhandler temaet:

A farmer noticed that his chickens were sick, and called in a biologist, a chemist, and a physicist to help diagnose the problem. The biologist observed the chickens, concluding, «I can tell you there’s something wrong with your chickens, but I don’t know what’s causing it.» The chemist took fluid samples from the chickens back to his lab, and returned saying, «I can tell you what’s infecting your chickens, but I don’t know how they got it.» Meanwhile, the physicist had been sitting on the floor, scribbling maddly on several notebooks worth of paper. Suddenly, he jumped up, exclaiming, «I have the answer, but it only works for spherical chickens in a vaccuum.»

Funfact: Når eg søkte på google bilder etter «perfect sphere», kom denne artikkelen som et av de første treffene. Der eg henta bildet fra.

Strikka votter

Dette innlegget ble skrevet i Håndarbeid, av .

Ferdig med strikkevottene, mine. Det vil si, eg var ferdig å strikke de i vår en gang, men fikk aldri fingeren ut og fullførte de, men no er de ferdig. To ganger gjennom vaskemaskina for toving, så passer de veldig bra.