Nytt kamera

Det er stille her inne om dagen. Alt for mye som skjer ellers (les: labkurs på jobb). No har eg endelig litt tid til å skrive litt om en ting eg hadde tenkt å skrive om i sommer, men aldri kom så langt som å gjøre.

I tiden etter at eg skreiv de to innleggene om Min fotofilosofi (del 1 og del 2), fortsatte eg å tenke på ting rundt dette temaet. Ka er det eg egentlig tar bilde av? Ka motiv er det eg leiter etter? Svar på disse spørsmålene har eg fortsatt ikkje, men eg jobber med å formulere en del 3 i serien Min fotofilosofi. Det er ikkje det dette innlegget handler om.

Dette innlegget handler om en annen ting som kom i kjølvannet av en del grubling/filosofering rundt fotografering. Kall det gjerne en identitetskrise når det kommer til min fotostil. Fra starten av min fotointeresse har eg blitt opplært til å tenke at hvis man skal ta gode bilder, så må man ha en speilrefleks, det er det folk rundt sa, og det er det internett sa. Aller helst må man ha et fullformat-kamera. Så eg kjøpte meg etter en del år et fullformat-kamera. I takt med at mengden og størrelsen på utstyret økte blei det mindre og mindre fotografering. I sommer kom eg til det punktet at eg innsåg at eg ikkje tar bilder fordi eg ikkje orker å bære på et stort kamera. Det var då tannhjulene begynte å gå og googlingen nådde nye høyder.

Til slutt tok eg avgjørelsen med å kvitte meg med speilrefleksen og de store linsene som eg egentlig var glad i. Men eg følte det måtte til for at eg skulle få tilbake gleden av å ha med meg kamera der eg er.

Eg solgte alt* utstyret eg hadde til Nikon speilrekfleks. og kjøpte meg et speilløst systemkamera. Eg hadde på forhånd gjort veldig mye googling for å finne det beste kameraet for meg, og eg endre til slutt på det særdeles nylanserte Fujifilm X-T10. Fra før hadde eg et Fujifilm X-M1 og en linse, en XF 27 mm f/2.8, så eg var kjent med Fujifilm sitt system. For pengene eg fikk for speilrefleksen, og kjøpte eg meg XF 18mm f/2.0,  XF 35mm f/1.4 og XF 60mm f/2.4 macro (som ved en tilfeldighet er de opprinnelige tre objektivene som Fujifilm lanserte når de kom med sitt nye systemkamera). Med disse tre objektivene har eg dekket de tre tingene eg bruker mest: vidvinkel, normal og macro/portrett. Til å følge med har eg og kjøpt meg en kamerabag, ThinkTank Retrospective 7, som fungerer ganske godt. I tillegg har eg litt andre små ting, som for eksempel en Metabones N/F – X-mount slik at eg kan bruke noen av de gamle Nikon-objektivene eg har beholdt.

* Eg har beholdt 60mm macro, 200mm tele, 500mm speiltele og en Lensbaby Composer Pro

2015-07-07 17.15.13

Nikon D600 med det største objektivet eg hadde, og Fujifilm X-T10 med det største objektivet eg har. ca 1,1 kg vs. 0,57 kg.

Det er no gått 4 måneder siden eg kjøpte det nye kameraet, og så langt er eg over all forventing fornøyd med byttet! Eg har veldig tydelig merket at terkselen for å ta med meg kamera der eg går, og for å ta det fram når eg er ute, er krafig redusert. Det var nøyaktig dette som var målet.

Så, ka har eg tapt? Eg har ikkje lenger fullformat-sensor. Det er selvfølgelig et form for tap. Til gjengjeld har eg et kamera eg ikkje føler eg må drasse på, og som er så mye mindre intimiderende å ta bilder med. Men til syvende og sist er det bare en ting som står igjen: Det beste kameraet er det man har med seg.

Min fotofilosofi: Ka eg tar bilder av (del 2)

For dokker som leste forrige installasjon av ‘Min fotofilosofi’, merka kanskje at det var et relativt stort fokus på kamera-utstyr. Eg er generelt veldig glad i duppedingser og dingsebomser, og kamera-utstyr ingen unntak. Eg er glad i å prøve ut ny teknologi, nye ting, og når eg finner nokke eg liker, så har eg ikkje problemer med å legge til litt ekstra for å få det beste. Det var denne tankegangen eg brukte når eg bestemte meg for å gå over til et fullformat-kamera i 2012.

Som eg beskrev i forrige innlegg, var dette med objektiv en stor sak for meg i overgangen til fullformat-kamera. Fra gammelt av var eg vant til å tenke zoom, størst mulig rekkevidde. Etter min første speilrefleks gikk eg fort over fra en kit på 18-55mm til en 18-200mm superzoom (fra Tamron i mitt tilfelle). Opp gjennom hadde eg flere ulike zoom-objektiv av de rimelige sortene. En fellesnevner med alle disse objektivene, er at de har liten variabel blender, typisk f/3.5-5.6 og lignende. Når jeg gjorde investeringen i et fullformat-kamera, måtte eg òg bytte ut standard-zoomen. Etter mye googling endre eg på en 50mm f/1.8, siden alle zoomene til Nikon fullformat enten var dyre, eller store, og som regel begge deler. Dette var mitt første møte med store blendere på objektiv. Veldig raskt fikk eg sansen for store blendere og smale dybdeskarpheter, og dette er i dag mitt viktigste kriterie på et objektiv.

Siden kjøp av D600 i 2012 og frem til i dag har jeg tenkt svært mye på ka eg egentlig liker å fotografere, siden dette påvirker hvilke objektiv jeg ønsker/trenger. Etter veldig mye grubling, og veldig mye fram og tilbake med salg og kjøp av objektiv, mye googling på ka som finnes der ute, føler eg no at eg omsider har fått nokke jeg er fornøyd med.

Det er trioen 28mm, 50mm og 85mm, alle med f/1.8. I tillegg det har eg selvfølgelig den gode gamle 60mm macroen, og så har eg en eldre 200mm med manuell fokus til det lille eg gjør av telefotografering. Utenom dette har eg en 500mm speiltele («teleskop» som er gøy å se på månen og stjerner og planter med) og så har eg fortsatt en eldre utgave av Lensbaby.

Dette handla lite om ka eg tar bilde av, gjorde det ikkje? Slik som del en av denne serien lovde? Eg har som sagt lagt min elsk på smale dybdeskarpheter. Motiver hvor noe enkelt og vakkert er isolert i motivet, og bakgrunnen er avslappet og behagelig, er det eg oftest ser etter. Det å bruke den smale dybdeskarpheten og bakgrunnen som er vasket ut til å beskrive en stemning eller vise noe vakkert.

Men nokke av det viktigste for meg når det kommer til foto er for nokken kanskje litt overraskende. For meg er det ikkje nødvendigvis bildene etterpå som er det viktigste med fotograferingen. Selvfølgelig, det er kjekt å få blinkskudd innimellom, det er ikkje det. Det eg setter mest pris på med fotograferingen er fotograferingen i seg sjøl. Det å komme seg ut på tur, se seg rundt, observere og nyte omgivelsene, det måtte være i fjellet, i skauen, i byen, på ferie. Det viktigste er å være der, og ha det kjekt på veien. Selvfølgelig, noe av fotograferien er for meg å samle gode minner, skape noe med kameraet, men først og fremst er det for meg en påpakning til meg sjøl om å komme meg ut på tur. I den sammenheng gir det òg mening å ha et ønske om å ha fotoutstyr som er godt å jobbe med, og som er lett å ta med seg på tur. Eg har òg sysla endel med tanken på et annet kamera, av den typen som kalles speilløse systemkamera. Dette er ikkje nokke eg tar opp i denne omgang.

Dette er del 2 i ‘Min fotofilosofi’, eg hadde i utgangspunktet ikkje tenkt å skrive mer enn dette. Etterpåklokskapen sier at disse to delene stort sett har handla om foto-utstyr. Jaja. Det er allikevel mulig at det kommer mer rundt disse tingene. Kanskje det kommer i form av en anmeldelse av ei bok om fotografi eg leser for tiden. Kanskje eg skriver litt om tankene mine rundt denne siden i det hele tatt. Kanskje eg skriver et innlegg om en spennende ting eg har sysla litt med i det siste (svart-kvitt). Hvis det er mer nokken lesere ønsker å høre om meg og foto, så er det bare å spørre.

DSC_1833

Et livstegn og et bilde

Som leserene av denne bloggen merker, så går det en stund mellom hver gang jeg gir liv fra meg her, men nå var det veldig på tide igjen. Eg har endelig tatt litt bilder igjen, siden våren har komt, og det har slutta å regne konstant (som det sånn ca har gjort siden november). Eg har ikkje fått lagt ut nokke av bildene eg har tatt siden det, fordi det har vert mer enn travelt nok med andre ting. Det kommer.

En annen ting som også kommer, er del 2 av serien «Min fotofilosofi» som du kan lese del en av her. Siden jeg skrev det innlegget har jeg falt til ro med kamera og objektivene eg har til speilrefleksen, som eg kommer til å ha en gjennomgang av i det innlegget.

I mellomtiden får dokker kose dokker med dette bildet eg tok forrige helg:

Alone in the spotlight

image

I gang med en vest til en nevø, medium grå og lys grå Drops Alpaca. Oppskrift: Justus fra Garnstudio, uten fletter, men med enkle rader med vrange masker, og en pinnestørrelse opp.

Min fotofilosofi: Historie (del 1)

I 2008 skreiv eg et innlegg på bloggen min den gangen som het ‘Min musikkfilosofi’, som dessverre har forsvunnet i tidens løp, og i 2011 skreiv eg innlegget ‘Min turfilosofi‘, som fortsatt er tilgjengelig for lesning om det er noen interesserte. Nå er vi komt til 2015, og høyst på tide med et nytt «filosofi»-innlegg.

Fotografi har i mange år vert min store hobby, og er forsåvidt det fortsatt. Men jeg merker at etterhvert så tiden går, så har min tilnærming til fotografering forandret seg. Både fordi jeg selv har forandret meg, men også fordi tidene har forandret seg og teknologien har blitt utviklet videre. Eg tenkte først at dette skulle bli kun ett innlegg om min fotofilosofi, men etter å ha skrevet en litt, merker eg at eg har mer å si om dette tema enn ett innlegg bør omfavne. Dette første innlegget vil dermed handle om min bakgrunn innenfor foto, for de som er interessert i å lese om dette. I (forhåpentligvis) nær framtid vil det komme flere innlegg rundt temaet fotografi.

Gjennom oppveksten ble eg og søskene mine veldig vant til å bli tatt bilde av, siden mamma ved hver mulige anledning tok fram kamera for å dokumentere. Det første første kamera eg selv eide var et billig Kodak kompaktkamerC-150a med film som eg fikk/kjøpte/arvet av min søster. Jeg tok kanskje 2-3 ruller med det kameraet i perioden eg brukte det (og eg har det faktisk liggende fortsatt). Dette var med på ferie og turer, mest brukt ble det nok i 10. klasse når eg var på klassetur til Polen. I 2003 kjøpte eg meg et Olympus C-150, med hele 2 MP. Coolpix SQDette var med på en sommerferie før eg ikke gadd å ta bilder med det lenger, siden bildekvaliteten var forkastelig. I stedet kjøpte eg meg et Nikon Coolpix SQ (som forøvig er det kuleste kameraet noen sinne), som ble annonsert omtrent på samme tid som Olympusen, men hadde betre bildekvalitet, og med 3x optisk zoom. Men ikkje så lenge etterpå blei eg bitt av speilrefleks-basillen.

En viktig ting å fortelle i denne sammenheng er at min fotoentusiasme er utelukkende inspirert av mine foreldres entusiasme for fotografering. De hadde begge hvert sitt speilreflekskamera (mamma hadde et litt moderne Nikon filmkamera mens pappa sverget til et eldre Nikon, som han hadde brukt siden konfirmasjonen), som eg var storlig fascinert over. En vinter mens eg sjøl kun hadde et digitalt kompaktkamera fikk eg låne ett av pappas gamle filmkamera med en standard 50mm linse. Mens vi gikk på tur fikk eg en grunnleggende opplæring i fotografering, som for eksempel hva blender og lukker betød, og kordan eg fokuserte (siden det måtte gjøres manuelt, og veD50d hjelp av spitt-skjerm). Eg likte godt tanken på at eg måtte tenke gjennom ka eg ønsket med bildet før jeg tok det, både i forhold til at det var hel-manuelt, og siden dette hadde film og eg ikke kunne ta masse bilder og slette de som ikke var bra i etterkant. Her måtte hver bilde telle, så filmen ble utnyttet. Så, en stund etter dette, i 2005, kom eg hjem en dag og annonserte at eg ville kjøpe meg digital speilrefleks, et Nikon D50. Som sagt, så gjort.

Det var etter dette at ballen virkelig begynte å rulle. Eg kjøpte meg nye og flere objektiv. Etter videregående, i 2007, åpnet det seg en mulighe for meg til å gå på fotolinje på Øytun folkehøgskole i Alta, som eg naturligvis hoppet på! Her var det mye å lære, og veldig mange gode muligheter til å komme seg ut i det fri og ta bilder. Alt fra nasjonalparker, vinterlandskap, nordlys, havørn og alt det flotte Finnmark hadde å by på. Dette var et heftig år med unike muligheter, og masse gode minner.

På dette tidspunktet hadde eg bytta ut D50-en med en D80, som eg brukte godt og lenge i flere år. Objektiv var det flusst av, men når eg kom tilbake til Bergen etter å ha bodd i Alta et år, var interessen for foto i nedgang. Eg hadde ikkje inspirasjon til å ta bilder, eg kom meg ikkje ut og tok bilder. De gangene eg var ute, var det på tur i Rødlia eller i Øygarden sammen med mamma og pappa, som var kun nokken få ganger i året. Tre somre var vi på ferie sammen, først til Gotland i 2010, så til Utsira og Skudeneshavn i 2011, og deretter til Shetland i 2013.

d600Vinteren 2012 gjorde eg en stor investering i foto-verden. Eg kjøpte meg et fullformat-kamera, et D600. Dette førte til at eg måtte oppdatere meg på objektiv-fronten, siden objektivene ikkje alltid er kompatible med hverandre. Helt siden dette har eg vert veldig usikker på ka eg egentlig liker å ta bilde av. Objektivene man bruker kan i veldig stor grad påvirke hvilke type bilder man ønsker å ta. Det er dette det neste innlegget i denne serien vil handle om.

Det neste innlegget i denne serien vil handle om ka eg tar bilder av, litt kom koffor eg liker det, og ka eg ikkje liker eller skulle ønske eg liker å ta bilder av. Stay tuned =)