Grublerier

Perfekt

Dette innlegget ble skrevet i Grublerier, av .

I helga kom eg til å tenke på nokke merkelig. Vanligvis ikkje et problem i dagligtale, men likefullt merkelig. Perfekt er egentlig et skikkelig dårlig begrep. La meg utdype:

Perfekt er et svært mye brukt ord i dagligspråket vårt. «Åh, denne genseren passer helt perfekt», «Biffen er perfekt til min smak», og så videre. Vel, det skal faktisk litt til at en genser passer helt perfekt, eller at biffen er nøyaktig perfekt.

Et litt mer billedlig eksempel: En perfekt kule. Er det nokke som faktisk eksisterer eller er det bare et teoretisk objekt? La oss tenke litt over det. Forestill deg at du vil lage en perfekt kule. Hvis du skal lage den for hånd, av for eksempel tre. Du kan pusse og pusse og pusse med det fineste pussepapir, den kan bli så glatt og rund du bare vil, den kan tilsynelatende se perfekt ut, men om du ser virkelig nøye etter, så vil den alltid ha bittesmå feil.

Si så at du har en maskin som lager en perfekt kule. Den er pinlig nøyaktig i alle ledd av produksjonen. Denne kulen er vel perfekt..? Vel. Nokken må jo ha laga den maskinen. Det kan ha vert en maskin som har laga den maskinen, og en maskin som laga den igjen, men den veien kommer vi ingen plass. Nokken må ha laga den maskinen som laga den kulen. Så kanskje den kula ikkje er helt 100% perfekt allikevel. Det kan se ut som en perfekt kule er et teoretisk objekt.

Det er egentlig ikkje her problemet ligger. Problemet ligger i at perfekt strengt tatt kan være både et relativt og et absolutt begrep. Til daglig vil man tenke på begrepet perfekt som som absolutt, nokke som trekker en linje på toppen av brahet, finhet eller ka  det er man skal måle. Som eg beskreiv tidligere, uansett kor fint man tror man har pussa den kula, kan man alltids pusse mer og lage den enda finere. Og enda finere, og enda finere. Perfekt som et absolutt begrep vil være et teoretisk begrep, noe som pussingen din konvergerer mot, men vil aldri oppnå.

Hva hvis man ser på perfekt som et relativt begrep. Då må man sette et utgangspunkt. Ta for eksempel kula. Hvis du har sutte i 3 timer og pussa på kula for å få den perfekt, så kan den se perfekt ut for dine øyne, og du vil være fornøyd. Hvis du mater den kula til en maskin som kan måle ujevnheter betre enn øynene dine, så vil du måtte pusse endel mer før den maskina ikkje lenger der ujevnheter. Maskina vil ha et endepunkt for kor små ujevnheter den kan se, så bare man pusser nok, vil maskina til slutt komme fram til at kula er perfekt. Perfekt som et relativt begrep er dermed fysisk mulig.

Så ka blir konklusjonen av dette? Hvis man skal være vanskelig og ønsker at perfekt er et absolutt begrep, så har man et problem, for ingenting blir perfekt, det blir bare veldig nært perfekt. I dagligtale vil perfekt alltid være et relativt begrep, og kor grensen går for å kalle ting perfekt er svært individuelt.

Til slutt en slager fra The Big Bang Theory som omhandler temaet:

A farmer noticed that his chickens were sick, and called in a biologist, a chemist, and a physicist to help diagnose the problem. The biologist observed the chickens, concluding, «I can tell you there’s something wrong with your chickens, but I don’t know what’s causing it.» The chemist took fluid samples from the chickens back to his lab, and returned saying, «I can tell you what’s infecting your chickens, but I don’t know how they got it.» Meanwhile, the physicist had been sitting on the floor, scribbling maddly on several notebooks worth of paper. Suddenly, he jumped up, exclaiming, «I have the answer, but it only works for spherical chickens in a vaccuum.»

Funfact: Når eg søkte på google bilder etter «perfect sphere», kom denne artikkelen som et av de første treffene. Der eg henta bildet fra.

Min turfilosofi

Dette innlegget ble skrevet i Grublerier, av .

Nokken av mine trofaste lesere husker kanskje innlegget mitt ‘Min musikk-filosofi’ som blei eg skreiv på bloggen min i februar 2008. Eg har mange ganter tenkt på at eg ville skrive flere innlegg av den typen, men eg kom egentlig aldri så langt. Men no tenkte eg å ta i et lite tak og skrive om min turfilosofi. Altså, mine tanker rundt det å gå på tur og å være ute i naturen.

Det er en setning/et spørsmål som på en måte kan oppsummere alt, og nokke eg tenker over opptil flere ganger når eg er ute på tur:

Er det turen som er målet, eller målet som er turen?

I den ene enden av skalaen har vi det er målet som er turen. Hvis man ikkje skal en spesiell plass, oppleve nokke ved enden av turen, så er det ikkje en tur. Et typisk eksempel på dette er å dra på Preikestolen. Hvis det skulle skje at man må snu før man kommer opp, så har man på en måte ikkje vert ordentlig på tur, fordi man gikk glipp av grunnen til at man var på tur i første runde.

I den andre har vi det er turen som er målet. Då er det på en måte ikkje så veldig nøye kor man går eller skal, bare man er ute og nyter været og tilværelsen. Her vil eg si nokke av det viktigste er å være ilag med gode venner.

Det er svært sjeldent man er helt i den ene eller den andre enden av en slik skala. Man vil på en måte alltid ha ein tur før man kommer fram til et evt mål for turen, og det er svært sjeldent man svanser rundt fullstendig uten mål og mening. Om det så bare er benken i parken, eller nermeste Kiosk for en is, så er det fortsatt et mål.

Eg foretrekker i stor grad turer som heller godt i retning det er turen som er målet. Dette har eg fått inn gjennom oppveksten. Det aller meste eg har vert på tur opp gjennom tidene, har vert en tur for turen sin del, ikkje for å bestige den høyeste toppen, eller kjøre de bratteste bakkene på ski. Dei utallige turene eg har gått med familien i Reineskarvet og området, og de mange foto-turene eg har vert på, er hovedgrunnene. Eg liker veldig godt å gå ut, bare ta med meg kamera, og knipse ting eg kommer over på min vei, gjerne uten nokke spesiell plass eg skal. For eg vil bare ut. Få frisk luft, finne på ting med andre.

Når bildene eg tar angår, kunne eg fort ha skreve et lenger innlegg om hvilke bilder eg tar og koffor eg tar de, det får komme en annen gang!