Skal vi være venner? Skal vi leke sammen, du og jeg?
Det å gå alene, det er så kjedelig syns jeg.
Vi kan være venner! Vi kan leke sammen, du og jeg.
Kom og rekk meg hånden, så går vi sammen på vår vei.

Å være venner, å holde hender
Er sånn at du kjenner det gjør godt!

Så når høsten kommer, leke hjemsel inne, jeg kan stå.
Le når regnet flommer. Løpe rundt med gummistøvler på.
Snøen daler stille. Vi kan finne ski og akebrett.
La en snøball trille, lage snømann, hopp og skistafett.

Å være venner, å holde hender
Er sånn at du kjenner det gjør godt!

Våren smiler til oss! Snøen smelter, blomstrer titter frem.
Vi kan klinke kuler, sykle sammen hele veien hjem.
Men det aller beste, er når sommervarmen kommer her.
Spise is og bade, ta en liten tur til måkeskjær.

Å være venner, å holde hender
Er sånn at du kjenner det gjør godt!

T/M © Bjarte Leithaug

Nokken av mine trofaste lesere husker kanskje innlegget mitt ‘Min musikk-filosofi’ som blei eg skreiv på bloggen min i februar 2008. Eg har mange ganter tenkt på at eg ville skrive flere innlegg av den typen, men eg kom egentlig aldri så langt. Men no tenkte eg å ta i et lite tak og skrive om min turfilosofi. Altså, mine tanker rundt det å gå på tur og å være ute i naturen.

Det er en setning/et spørsmål som på en måte kan oppsummere alt, og nokke eg tenker over opptil flere ganger når eg er ute på tur:

På vei over Vidden med medstudenter

Er det turen som er målet, eller målet som er turen?

I den ene enden av skalaen har vi det er målet som er turen. Hvis man ikkje skal en spesiell plass, oppleve nokke ved enden av turen, så er det ikkje en tur. Et typisk eksempel på dette er å dra på Preikestolen. Hvis det skulle skje at man må snu før man kommer opp, så har man på en måte ikkje vert ordentlig på tur, fordi man gikk glipp av grunnen til at man var på tur i første runde.

I den andre har vi det er turen som er målet. Då er det på en måte ikkje så veldig nøye kor man går eller skal, bare man er ute og nyter været og tilværelsen. Her vil eg si nokke av det viktigste er å være ilag med gode venner.

Det er svært sjeldent man er helt i den ene eller den andre enden av en slik skala. Man vil på en måte alltid ha ein tur før man kommer fram til et evt mål for turen, og det er svært sjeldent man svanser rundt fullstendig uten mål og mening. Om det så bare er benken i parken, eller nermeste Kiosk for en is, så er det fortsatt et mål.

Eg foretrekker i stor grad turer som heller godt i retning det er turen som er målet. Dette har eg fått inn gjennom oppveksten. Det aller meste eg har vert på tur opp gjennom tidene, har vert en tur for turen sin del, ikkje for å bestige den høyeste toppen, eller kjøre de bratteste bakkene på ski. Dei utallige turene eg har gått med familien i Reineskarvet og området, og de mange foto-turene eg har vert på, er hovedgrunnene. Eg liker veldig godt å gå ut, bare ta med meg kamera, og knipse ting eg kommer over på min vei, gjerne uten nokke spesiell plass eg skal. For eg vil bare ut. Få frisk luft, finne på ting med andre.

Når bildene eg tar angår, kunne eg fort ha skreve et lenger innlegg om hvilke bilder eg tar og koffor eg tar de, det får komme en annen gang!

There is a girl that I know
She’s so afraid of who she is
Hiding herself away from everyone
She is in dissupport

But everything’s come back to haunt her
And she’s not, no she’s invincible
And everything’s come back to haunt her
She can’t run no more

So please help her see
Who she truly is
And please help her see
She is beautiful

There is a boy that I know he’s strugling to fit in
Neglects himself to please everybody else but himself

But everything’s come back to haunt him
And he’s not, no he’s invincible
And everything’s come back to haunt him
He can’t run no more

So please help him see
Who he truly is
And please help him see
He is beautiful

Now I know you tell yourself your not
Worth it, good enough
But I hope some day you will see
Much more clearly

Please help them
Please help them see

© Elin Gaustad 2010