Collatz Conjecture

by XKCD

Eg husker ikkje helt nøyaktig, men eg tror det no er rundt 5 år siden eg blei introdusert for linux for første gang. Eg hadde hørt om det, brodern hadde lekt seg litt med det, men eg visste egentlig ikkje helt ka det gikk i. Eg blei tilbudt å låne en cd med Ubuntu 5.04 (utgitt april 2005, altså ca 5 år siden) for å teste ut linux, siden nokken kamerater dreiv og sysla litt med det. Nerd som eg er takka eg ja til tilbudet, og gikk igang med freidig mot og skulle installere Ubuntu.

Lettere sagt enn gjort, men det gikk jo på et vis. Med mye surfing på forum og guider på nettet kom eg endelig til et punkt kor eg faktisk hadde et system som fungerte. Eg husker godt eg sleit lenge med ting som å få nettverkskortet til å funke, og å få riktig oppløsning på skjermen og denslags.

Første gang en ny versjon av Ubuntu fungerte fullstendig ut av boksen, var når Ubuntu 6.06 kom. Dette skulle være en såkalt LTS, long term support, som skulle være ekstra stabilt til bruk på typisk kontor-pcer og denslags. Det tok 2 måneder lenger enn det skulle, men det var veldig verdt det når det først kom! Siden syns eg Ubuntu bare overgikk seg sjøl for kver nye versjon som kom, som var en gang i halvåret.

Men alt godt må vel ende en gang.. Ubuntu 9.10 stod for døren, og forventningene var som vanlig høye! Men akk, denne gangen hadde Ubuntu og Canonial virkelig drete seg ut, for første gang i sin 5 år lange karriære. Skuffelsen var enorm, og med store håp om forbedringer i neste versjon, som skulle være en LTS, beholdt eg forrige versjon for å ha et stabilt system.

Siden den gang har eg stort sett ikkje brukt Ubuntu. Det skyldes to ting, for det første nettopp det at den nyeste versjonen ikkje var som den burde være. Den andre var at Windows 7 ble lansert, og Universitetet i Bergen’s generøse meddelelse av medlemskap i MSDN, som gav meg gratis lisens på det.

Ved tidspunktet anskaffelse av en netbook, var eg veldig gira på å installere linux på denne, og valget falt naturlig å velge Ubuntu, etter mange års trofast tilhengerskap. Det som etterhvert viste seg, var at gitte netbook eg skaffa meg har et skjermkort som per i dag ikkje er levert med ordentlig støtte for linux. Burn. Nyeste versjon av Ubuntu var så godt som ubrukelig på den maskinen. Siden dette er en ganske populær netbook, og mange ønsker linux på den, blei store mengder open kildekode-folk satt i sving for å skaffe på veie en driver av noenlunde kvalitet. Dette tok ca en måned, og per i dag får man full oppløsning på skjermen, men man kan ikkje stille lysstyrken på skjermen, og man kan ikkje bruke suspend/ventemodus. Noe som er ganske slitsomt i lengden.

Tanken på andre linux-distribusjoner var i bakhodet, men eg visste ikkje helt kor eg skulle ta fatt. For ca ei veke siden fikk eg høre om et system som heter Jolicloud, som nylig var sluppe i versjon 1.0 og som tidligere kun hadde vert tilgjengelig i lukket alpha-versjon. Dette var et system som påståelig skulle støtte min netbook og mange andre med samme skjermkort. Dette måtte prøves, og til min store overraskelse hadde det både riktig oppløsning og muligheten til å stille skjermstyrke rett ut av boksen! Eg var oppriktig imponert. Det førte til at det no har erstatta Ubuntu som linux-distroen på netbooken, som koser seg ved siden av Windows 7.

I tillegg til å ha bytta ut Ubuntu på netbooken, har eg òg bytta ut Ubuntu på den stasjonære. Det var flere måneder siden eg hadde vert inne på den, så den var egentlig bare der til pynt. Så på søndag fikk eg besøk av Andreas, og det var tid for forandring. Eg hadde fått for øret at nokken har fått til å kjøre Adobe Photoshop CS3 i linux-distroen Arch Linux gjennom Wine. Så planen var klar, Arch Linux skulle installeres på min stasjonære. Lettere sagt enn gjort, siden det i første runde leveres uten skrivebordsmiljø. Etter 3-4 timers fikling i terminalen for å få nettverket til å funke (VPN er nokke drit…) fik vi endelig internett opp og gå. Derfra var ikkje veien lang fra å få oppdatert systemet og laste ned et skrivebordsmiljø, valget var enkelt, GNOME. Ting fungerer ikkje optimalt, og eg har ikkje fått til å installere Photoshop. Systemet har helt klart forbedringspotensiale, så eg har hatt masse å gjøre på de siste dagene. Eg syns det er artig å leke med linux igjen, det er så lenge siden sist.

For eventuelle lesere som no er sur på meg fordi eg konsekvent har skreve Linux istedenfor GNU/Linux, så har eg gjort det fordi eg er lat og gidder ikkje skrive GNU/Linux bare fordi det «egentlig» heter det.

Bare ein sangtekst på tampen av dagen, syns denne er fin =)

Ei bleike sol står opp i øst
det går mot nok ein dag.
Og gjenlyden i fra di røst
og dine hjerteslag
e det fjerna svaret eg fremdeles får
kver gang eg ber min stumme bønn.
Men eg tar det med meg kor enn eg går
mens eg vente i ein våken drøm.

Det hende at eg ser deg gå
forbi ein gong i blant
et streif av sol i alt det grå
det klaraste eg fant.
Det va eventyret om å finna ein skatt
der stjerner speiles i ein brønn
og eg går og leite ei stjernenatt
mens eg vente i ein våken drøm.

Du e ein uro i mitt sinn
eg aldri kan bli kvitt.
Hvis du vil gi meg dagen din
så får du livet mitt.
For alt me har e her og nå
og tiå renne som ein strøm.
Eg ser dagar komma og dagar gå
mens eg vente i ein våken drøm.

Tekst: Bjørn Kallevig © Vamp 1999

Som nevnt i forrige innlegg, er det stort sett ikkje annet enn jobb som er gjøremålet om dagene. Har fullført hele Half-Life 2-serien, nokke som lett kan titteleres som en av de virkelig store og gode spillopplevelsene. Eg gidder ikkje skrive anmeldelse av det, det er det så mange andre som har gjort før meg.

I ferien fikk eg en (ettelengta) leselyst, og har i skrivende stund akkurat fullført bok nr 3 i sommermånedene, som er ca 3 flere enn eg pleier å lese på sommeren! De tre utvalgte bøkene er følgende: The colour of magic og The light fantastic, av Terry Pratchett, de to første bøkene i Discworld-serien. Den tredje, som eg leste ut i kveld, er Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna.

I Kollektivt selvmord forener forfatteren alle sine typiske trekk: humoristisk tilnærming til alvorlige temaer og stor innlevelse i høyst vanlige menneskers liv og problemer.

Virkelig underholdende og lettlest bok, anbefales på det varmeste! No skal eg lese Equal rites, bok nr 3 i Discworld, rettere sagt, eg har begynt.

King =)