I helga kom eg til å tenke på nokke merkelig. Vanligvis ikkje et problem i dagligtale, men likefullt merkelig. Perfekt er egentlig et skikkelig dårlig begrep. La meg utdype:

Perfekt er et svært mye brukt ord i dagligspråket vårt. «Åh, denne genseren passer helt perfekt», «Biffen er perfekt til min smak», og så videre. Vel, det skal faktisk litt til at en genser passer helt perfekt, eller at biffen er nøyaktig perfekt.

Et litt mer billedlig eksempel: En perfekt kule. Er det nokke som faktisk eksisterer eller er det bare et teoretisk objekt? La oss tenke litt over det. Forestill deg at du vil lage en perfekt kule. Hvis du skal lage den for hånd, av for eksempel tre. Du kan pusse og pusse og pusse med det fineste pussepapir, den kan bli så glatt og rund du bare vil, den kan tilsynelatende se perfekt ut, men om du ser virkelig nøye etter, så vil den alltid ha bittesmå feil.

Si så at du har en maskin som lager en perfekt kule. Den er pinlig nøyaktig i alle ledd av produksjonen. Denne kulen er vel perfekt..? Vel. Nokken må jo ha laga den maskinen. Det kan ha vert en maskin som har laga den maskinen, og en maskin som laga den igjen, men den veien kommer vi ingen plass. Nokken må ha laga den maskinen som laga den kulen. Så kanskje den kula ikkje er helt 100% perfekt allikevel. Det kan se ut som en perfekt kule er et teoretisk objekt.

Det er egentlig ikkje her problemet ligger. Problemet ligger i at perfekt strengt tatt kan være både et relativt og et absolutt begrep. Til daglig vil man tenke på begrepet perfekt som som absolutt, nokke som trekker en linje på toppen av brahet, finhet eller ka  det er man skal måle. Som eg beskreiv tidligere, uansett kor fint man tror man har pussa den kula, kan man alltids pusse mer og lage den enda finere. Og enda finere, og enda finere. Perfekt som et absolutt begrep vil være et teoretisk begrep, noe som pussingen din konvergerer mot, men vil aldri oppnå.

Hva hvis man ser på perfekt som et relativt begrep. Då må man sette et utgangspunkt. Ta for eksempel kula. Hvis du har sutte i 3 timer og pussa på kula for å få den perfekt, så kan den se perfekt ut for dine øyne, og du vil være fornøyd. Hvis du mater den kula til en maskin som kan måle ujevnheter betre enn øynene dine, så vil du måtte pusse endel mer før den maskina ikkje lenger der ujevnheter. Maskina vil ha et endepunkt for kor små ujevnheter den kan se, så bare man pusser nok, vil maskina til slutt komme fram til at kula er perfekt. Perfekt som et relativt begrep er dermed fysisk mulig.

Så ka blir konklusjonen av dette? Hvis man skal være vanskelig og ønsker at perfekt er et absolutt begrep, så har man et problem, for ingenting blir perfekt, det blir bare veldig nært perfekt. I dagligtale vil perfekt alltid være et relativt begrep, og kor grensen går for å kalle ting perfekt er svært individuelt.

Til slutt en slager fra The Big Bang Theory som omhandler temaet:

A farmer noticed that his chickens were sick, and called in a biologist, a chemist, and a physicist to help diagnose the problem. The biologist observed the chickens, concluding, «I can tell you there’s something wrong with your chickens, but I don’t know what’s causing it.» The chemist took fluid samples from the chickens back to his lab, and returned saying, «I can tell you what’s infecting your chickens, but I don’t know how they got it.» Meanwhile, the physicist had been sitting on the floor, scribbling maddly on several notebooks worth of paper. Suddenly, he jumped up, exclaiming, «I have the answer, but it only works for spherical chickens in a vaccuum.»

Funfact: Når eg søkte på google bilder etter «perfect sphere», kom denne artikkelen som et av de første treffene. Der eg henta bildet fra.

…det er mørkt når klokka er halv elleve.

…eg har første forelesning i morgen.

…det har vert frostnatt (var frost når eg var på jobb i arna 12. august).

Nokken av mine trofaste lesere husker kanskje innlegget mitt ‘Min musikk-filosofi’ som blei eg skreiv på bloggen min i februar 2008. Eg har mange ganter tenkt på at eg ville skrive flere innlegg av den typen, men eg kom egentlig aldri så langt. Men no tenkte eg å ta i et lite tak og skrive om min turfilosofi. Altså, mine tanker rundt det å gå på tur og å være ute i naturen.

Det er en setning/et spørsmål som på en måte kan oppsummere alt, og nokke eg tenker over opptil flere ganger når eg er ute på tur:

På vei over Vidden med medstudenter

Er det turen som er målet, eller målet som er turen?

I den ene enden av skalaen har vi det er målet som er turen. Hvis man ikkje skal en spesiell plass, oppleve nokke ved enden av turen, så er det ikkje en tur. Et typisk eksempel på dette er å dra på Preikestolen. Hvis det skulle skje at man må snu før man kommer opp, så har man på en måte ikkje vert ordentlig på tur, fordi man gikk glipp av grunnen til at man var på tur i første runde.

I den andre har vi det er turen som er målet. Då er det på en måte ikkje så veldig nøye kor man går eller skal, bare man er ute og nyter været og tilværelsen. Her vil eg si nokke av det viktigste er å være ilag med gode venner.

Det er svært sjeldent man er helt i den ene eller den andre enden av en slik skala. Man vil på en måte alltid ha ein tur før man kommer fram til et evt mål for turen, og det er svært sjeldent man svanser rundt fullstendig uten mål og mening. Om det så bare er benken i parken, eller nermeste Kiosk for en is, så er det fortsatt et mål.

Eg foretrekker i stor grad turer som heller godt i retning det er turen som er målet. Dette har eg fått inn gjennom oppveksten. Det aller meste eg har vert på tur opp gjennom tidene, har vert en tur for turen sin del, ikkje for å bestige den høyeste toppen, eller kjøre de bratteste bakkene på ski. Dei utallige turene eg har gått med familien i Reineskarvet og området, og de mange foto-turene eg har vert på, er hovedgrunnene. Eg liker veldig godt å gå ut, bare ta med meg kamera, og knipse ting eg kommer over på min vei, gjerne uten nokke spesiell plass eg skal. For eg vil bare ut. Få frisk luft, finne på ting med andre.

Når bildene eg tar angår, kunne eg fort ha skreve et lenger innlegg om hvilke bilder eg tar og koffor eg tar de, det får komme en annen gang!

Ka er det dei seier: Du vet ikkje at du har det før du har mista det..? Som mange veit, har eg nettopp hatt eksamen i fysikk, i phys101 – grunnkurs i mekanikk og varmelære. Et fag som i utgangspunktet går på høstsemesteret. Dette var eg meldt opp til i høst, men meldte meg av eksamen fordi eg tok programmering istedenfor.

Eg føler eg har lært masse med å ta dette faget, både på den ene og den andre måten. Eg har lært masse fysikk og en annen tilnærming til varmelæren enn den kjemien har. Det er no greit nok. Men eg har òg lært en annen ting. Det å være stressa pga nokke over lenger tid er faktisk sykt slitsomt! Eg kan ikkje huske sist eg var så sliten som eg er no rett etter eksamen. Kjenner hodepinen komme kver kveld, er trøtt og vil sove når eg kommer fra universitetet. Det å være stressa er faktisk veldig stressende og slitsomt!

Eg merka det veldig godt når eg for eksempel skulle gå til universitetet. Hodet mitt sier at eg må forte meg heim, løpe innom butikken på veien og kjøpe brød. Men kroppen klarte liksom ikkje henge med. Når eg går, pleier eg alltid å gå så fort at eg akkurat ikkje begynner å svette av å gå, mens no siste veka før jul skulle det ingenting før eg blei sliten av å gå! Men allikevel stressa eg avgårde for å komme fort heim, tar alltid korteste raskeste vei heim. Slitsomt..

Mens i dag, ferdig med eksamen… Eg bestemte meg for å beregne 10 minutter ekstra til forelesningen på morningen, det var så sykt deilig å bare daffe til universitetet.. Det samme heim igjen, istedenfor å stresse avgårde tok eg det skikkelig med ro. Det var herlig.

Eg var ikkje nokke særlig bra i dag tidlig, vondt i hodet, hadde nokken heftige nysebyger, så eg ringte jobb og sa eg var sjuk. Det går skjeldent det går ein dag eg får gjort så masse som i dag. Tatt oppvask, rydda i papirer, sendt ein feilbestilling tilbake til Irland for bytting, skreve ferdig kjemirapportene, støvsugd og vaska golvet. Og alt uten å stresse, bare gjøre det, bruke så lang tid som formen tillot, det var digg.

Håper rett og slett eg har lært ei lekse dei siste vekene. Ein ting er å lese eit 10-studiepoengsfag på 6 veke, men generelt å ikkje stresse, men ta ting i den farta som passer seg.

Eg er for tiden på Søfteland og jobber på hagesenteret, som eg har gjort kver sommer de siste 4 årene (JA! eg begynner å bli veeeeeldig lei), og på fredag drog mamma og pappa på ferie. Det betyr at eg sitter igjen aleine i huset. Ka finner man på då, når man er i Os, ikkje-akkurat-verdens-navle..? Då ser man på film.

Eg husker ikkje kordan eg blei introdusert for anime, men det var no en dag eg begynte å se på anime. Naruto, for å være helt spesifikk. Men eg såg ikkje sånn veldig masse, i løpet av et år eller sånn såg eg kanskje 50 episoder. Men etterhvert begynte eg på en annen serie, Bleach, som eg syntes var mye mer spennende! Men eg såg fortsatt ikkje så veldig masse, og eg hadde mange pauser. Når eg var på Øytun plukka eg opp igjen anime, for en kamerat i fotoklassen såg på anime og anbefalte meg to andre serier, Black lagoon og Death note, men siden eg såg på Bleach, hadde eg nok å se på fra før. På slutten av året på Øytun var det en gruppe som arrangerte Øytun filmfestival, der se satt opp to filmer per kveld i nokken dager. Der blei eg introdusert for Studio Ghibli…

Studio Ghibli er et animasjonsstudio i Japan som er kjent for å lage gode gode filmer, og ha gode regisører og skribenter. Filmen eg såg på filmfestivalen heter Chihiro og heksene (Spirited away/Sen to Chihiro no kamikakushi) og likte den veldig godt! Mannen bak filmen heter Hayao Miyazaki (egentlig heter han Miyazaki Hayao, men den diskusjonen kommer eg kanske til å ta en annen gang) og står for mange av de beste og mest populære japanske tegnefilmene.

I sommer fant eg ut at eg måtte prøve å få sett se to seriene som eg fikk når eg var på Øytun, så eg begynte å se Death note, og blei helt dratt med, det var så spennende serie! For de som har sett filmen The usual suspects, ligner denne serien og den filmen mye på hverandre i måten vi blir kjent med personene og kordan handlingen blir presentert, og når The usual suspects er en av mine ynglingsfilmer, passa det jo ypperlig å finne en anime-serie som ligna! De siste episodene forsvant i et sluk her for nokken dager siden. Og det var då det virkelig tok av med anime!

Når eg no er aleine hjemme og har nok av tid til å gjøre lite, så ser eg på anime. Eg har no sett halv sesong av Black lagoon (12 episoder), en tredel av Full metal panic! (8 episoder), en episode av en episode av FMP! Fumoffu, Serial Experimens Lain, og intet mindre enn tre filmer fra Studio Ghibli: Princess Mononoke (Mononoke Hime), Min nabo Totoro (Tonari no Totoro), og Grave of the fireflies (Hotaru no haka).

Eg falt pladask for Tonari no Totoro, helt siden eg såg den har eg gått og sunge på melodien fra den! No fant eg en bakgrunn av Totoro som eg mekka litt så den passa oppløsningen min =) <3

Broder’n viste med en nettside som er veldig grei å holde kontrollen på ka anime en har sett, ka en vil se og så videre, myanimelist.net. En av de viktigste funksjonene den siden har, er at du legger inn ka episoder du har sett av forskjellige serier, og så regner den ut kor mange dager man har sett anime. Det er et tall som har stege ganske masse de siste dagene, for å si det sånn. Eg ligger no på 5.21 dager med anime. =)

Det er mange som prøver å påstå at kaffi er kaffi. Det er ikkje sant. Kaffi er definitivt ikkje kaffi! Eg er fullstendig sikker på at om man tar en helt vanlig kaffidrikker, som har sin morgen-, lunsj-, og middagskaffi, vil skjønne at det er forskjell på kaffien en sjøl lager på Moccamaster’n hjemme, og en nykvernet kaffi fra en enkelt kaffiplantasje eller kollektiv.

Eg har aldri vert nokke stordrikker av kaffi. Eg drakk litt kaffi pga koffeinet når eg var på weekend med kanalu for mange år siden, men då pøste eg på med sukker for å prøve å få vekk den dårlige smaken. På nyttårsfestivalen 04/05 i Kristent Felleskap var det en gruppe deltakere som fikk prøve seg på barista-kunsten, og då fikk eg en noe mislykka cappuchino som ikkje kunne selges i kaféen. Den blei tilsatt karamellsaus for å søtes opp, og eg likte det! Men det blei med den koppen, for eg ville ikkje betale de svimlende summene for mer kaffi.. I noe nyere tid har eg drukke en kopp kaffi i ny og ne, då har det gått i Friele’s fair trade, som vant en forbrukertest eg fant på nettet, tilberedt på ei presskanne.

Men fredag 8. mai 2009 endra ting seg ganske drastisk. Då var eg på besøk på Totalen for å prøve meg litt i kafé-arbeidet, for å stille litt sterkere når eg no skulle komme ned og jobbe i to uker. Det var et besøk som forandra mitt syn på kaffi. Kaffien eg fikk der var for det første relativt ferskt plukka og brent, for det andre var den helt ferskt kverna, og for det tredje var den laga på ordentlig utstyr.

Etter etpar dager på Totalen drikker eg alt eg lager der, til og med espresso. Hvis den er en god kaffi, er til og med espressoen god. Men det beste er uansett kaffi fra Etiopia, laget i presskanne eller med Aeropress (forklares litt seinere). Det smaker som saft, og kan drikkes både varm, lunken og kald. Så om man lager en stor kopp, så kan den stå uten at det gjør nokke på smaken, det er herlig! Uansett er det aller meste helt drikkendes. Av det vi har på Totalen, vel å merke =) Sjøl om eg no drikker kaffien vi har her, betyr ikkje det at eg drikker kaffi andre plasser, for det er jo denne kaffien eg liker smaken på. Det eg ikkje liker med det meste som blir servert av kaffi, er den bitre ettersmaken som kommer når kaffien er malt lenge før den traktes, og hvis den står på trakteren/kanna lenge.

Aeropress, nevnt tidligere, er en ny måte å tilberede kaffi på. Det er en liten, patentert, sak som er genial til å lage kaffi med. Den har mye de samme egenskapene som en presskanne har, men med endel ting som er mye betre. For eksempel, kaffien ligger kun nokken sekunder i vatnet før det presses gjennom filteret, nokke som bedrer smaken betraktelig. Må prøves med en god kaffi for å beskrives =)

Eg er noe usikker på kordan mitt forhold til kaffi kommer til å være når eg er ferdig her på Totalen. Kommer eg til å drikke kaffi kver dag? Flere kopper kver dag? Kommer eg til å svare ja når eg blir tilbudt kaffi når eg vet den smaker vondt, eller takker eg nei fordi eg er bortskjemt på ordentlig kaffi..?

En ting er i hvertfall sikkert. Mitt syn på kaffi har endra seg totalt etter at eg har jobba på Totalen!

(Og hvis du lurer på koffor eg har skreve kaffi istedenfor kaffe, så er det fordi eg sier kaffi og det heter det på nynorsk)

Det er ingen hemmelighet at det regner mye i Bergen. Det er i hvertfall det ryktene vil ha oss til å tro. Høsten i fjor var fæl, det vet eg godt, for eg sykla til universitetet kver dag, det var veldig vått. Men våren hittil har faktisk vert overraskende tørr, det gjør i hvertfall meg glad =) Men det var ikkje helt det eg skulle skrive.

No har det vert varmt og godt nokken dager, herligherlig, vi har hatt en 17. mai i Bergen som var særdeles bra, værmessig. Det er lenge siden sist, i følge katalogene i hodet mitt. Når eg drog heim til middag og familiehygge etter å ha fått med seg Jesus spør om du er tøff nok og Det lille lys jeg har fra traileren til YA/Betlehem/Indremisjonen, drog eg i god tro om at eg enten ikkje skulle så seint til by’n igjen, eller i det minste at været skulle holde seg. Så eg drog i ei lett skjorte, og hadde planer om å dumpe finskorne heime, og tusle til by’n med sandalene mine.

Som sagt, nesten gjort. det vart ikkje nokke tidlig kveld i by’n på meg, regnet kom, og eg stod plutselig uten sko, uten jakke, og gleda meg til å gå i 10-15 min fra busstoppet på Minde og opp til Løbergsveien. Konklusjon: Av og til, ikkje sånn veldig ofte, men av og til. Er det faktisk utrolig digg å gå ute i regn, i sandaler, i ei skjorte + dressjakke som eg lånte med meg heimefra, uten paraply, og rett og slett bli våt! Eg kan i hvertfall komme i skikkelig godt humør av det, gikk og nynna på Singing in the rain mens eg gikk oppover. Seint på kveld var det, og då blir det bare enno betre når eg tenker at om få minutter kan eg ligge tørr og god under ei varm dyne og sove……. God natt!

BTW, mobilen vart glømt heime, så den er det litt usikkert kortid eg får igjen, men eg er (nesten) alltid tilgjengelig på helge.b@gmail.com

Loppa øy, Finnmark