Penn og papir, del 3

Jakten fortsetter etter den ultimate skriveopplevelsen: En penn som glir glatt og godt mot papiret og et blekk som tørker raskt nok for at eg kan skrive som normalt.

Det har nå gått to måneder siden forrige innlegg i dette dypdykket i den klassiske måten å skrive på som kalles penn og papir. Disse to månedene har jeg stiftet nærmere bekjentskap med fyllepenner, blekk og papir, og har oppdaget hvor mye pennen, blekket og papiret har å si for en god skriveopplevelse. La meg utdype.

En fyllepenn er ikke bare en fyllepenn. Det mange voksne og eldre i dag har minner fra skoletiden om når det kommer til fyllepenner, er potensielt ganske langt fra dagens virkelighet. Historier om dårlige penner som blotter blekk og som lekker, søl når man fyller på blekk og lignende er stort sett en saga blott. Noen av de kjente kjære produsentene av penner holder koken fortsatt, som Parker, Pelikan, for ikke å glemme Montblanc, men det er mange nyere selskap som også har kastet seg på oppblomstringen av interessen for fyllepenner.

Først vil jeg diskutere fyllepennen i seg selv. Først en kort innføring i hva en fylepenn er: En fyllepenn har et reservoar med flytende blekk, enten i en patron ferdig fylt med blekk, eller den kan fylles på fra blekkhus ved hjelp av en omformer eller en innebygd fyllemekanisme. Dette blekket renner ned gjennom en mater som regulerer hvor fort blekket renner ut, og på enden sitter en splitt laget typisk enten av stål eller gull, som er i kontakt med papiret og ved hjelp av kapillærkrefter blir blekket sugd ut av pennen og ned på papiret. Dette gjør at man ikke trenger å ha noe som helst trykk med pennen mot papiret for at man kan skrive, i motsetning til med kulepenner.

I dag er det relativt lett å få tak i stål av høy kvalitet og lav pris, og det gjør at penner med stål-splitter kan lages svært billig, til det punkt at det til og med lages disponible fyllepenner. Dyrere fyllepenner er selvfølgelig å oppdrive, og disse har gjerne en splitt laget av gull eller palladium, og som alltid i spesialvare/hobby-bransjen (andre eksempler er klokker og musikk-utstyr), der man gjerne betaler ekstra for at pennen skal se sånn og sånn ut eller være av et spesifikt merke. Når det kommer til skriveopplevelse isolert sett, så gjelder loven om avtagende avkastning. Man kan få en absolutt akseptabel skriveopplevelse selv med penner til samme pris som en vanlig kulepenn.

Jeg har så langt stiftet nærmere bekjentskap Pilot, Lamy og TWSBI sine fyllepenner. Pilot, som har laget pennene jeg først prøvde, er de jeg har mest nytte av, men de to pennene mine fra Lamy og TWSBI er også veldig gode å skrive med.

Mine fem fyllepenner som er i bruk.

Før jeg går gjennom de ulike bruksområdene til de fem pennene, vil jeg si litt om blekk. Fyllepenner kan kun bruke flytende blekk basert på fargestoffer, og ikkje inneholder pigmentering (pigment: faste partikler, som for eksempel karbon, fargestoff: fargede forbindelser oppløst i løsemiddel). Hvordan forskjellige blekk oppfører seg på ulike typer papir kan variere veldig, og er et tema jeg bare såvidt har vert borti, siden jeg ikke har prøvd så mange forskjellige blekk enda.

Når jeg først snakker om papir, så er jeg overrasket over at typen og kvaliteten på papir er forskjellig med samme blekk i ulike penner, eller samme penn med ulike blekk. Før jeg begynte på dette eventyret hadde jeg stort sett kun brukt to typer papir: kopipapir og college-hefter, og med vanlige penner, så spiller kvaliteten på papiret mindre rolle. Kopipapir absorberer veldig lett blekk, som gjør at penner som legger ut mye blekk kan ende med brede streker, og effekter som featering (blekk trekker inn i papirfibrene og lager taggete linjer) og gjennomskinn og gjennomtrekking til baksiden av papiret. Papir av høyere kvalitet er ofte laget med kortere fibre og er overflatebehandlet, slik at de er mindre absorberende.

Så: penner! De tre pennene fra Pilot kan skrive på så og si alt papir. Pilot er generelt kjent for å ha veldig tynne linjer i pennene sine, og for å legge relativt lite blekk på papiret. Det er en nødvendighet for meg, i kombinasjon med et blekk som tørker raskt, dersom jeg skal kunne skrive normalt, siden jeg er venstrehendt. Jeg har en Prera EF som jeg alltid har sammen med en liten hjemmelaget notatbok som jeg alltid har med meg, enten i bagen eller i jakken, med et godt svart blekk. Jeg har en Pilot 78G+ EF med det samme blekket, som bor i penalet mitt. Til slutt har eg en Cavalier F med et blått blekk, som jeg kan bruke til å streke under med, lage kontraster og overskrifter og lignende.

De to andre pennene er en TSWBI Eco EF, som har et dypt rødt blekk, og en Lamy Studio EF som har et blått blekk, og begge disse pennene lager en litt bredere strek enn Pilot sine penner, men de legger også en god del mer blekk på papiret. Det gjør at de ikke kan brukes på papir av lavere kvalitet, spesielt kopipapir. Samtidig fører det til at jeg ikke kan skrive som normalt, fordi den større mengden med blekk, og høyere kvalitet på papiret, gjør at tørketiden er betydelig lenger. Jeg bruker de for tiden til å skrive i journalen min, som brukes litt av og til, og som for tiden brukes til å skrive notater fra ei bok eg leser (som kanskje får et eget innlegg når eg er ferdig).

For de som allerede er kjent med moderne fyllepenner, blekk og papir, så inneholder ikke dette innlegget så mange detaljer om pennene og hvilke type blekk og papir jeg bruker, det får jeg se om jeg skriver i enda et innlegg i denne serien.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *