Penn og papir, del 1

Dette er sånn cirka alfabetet som jeg lærte på skolen (men dette er det ikke meg som har skrevet!)

For meg har alltid håndskrift vert vanskelig, delvis fordi jeg aldri helt har hatt kontroll på fingrene nok til å skrive fint, og delvis fordi jeg er venstrehendt. Marerittet var løkkeskriften som vi skulle lære på barneskolen, som jeg aldri fikk til. Etter mange år med intens oppmuntring og frustrasjon fra lærerinnen min gav hun omsider opp og sa jeg skulle få lov å skrive blokkbokstaver, ikke at det gjorde håndskriften min så mye betre.

Spol raskt fram til for en måneds tid siden, forbi trykkblyanter og innføringer og eksamener med penn hvor jeg gnir og smører blekket utover alt, til universitetet hvor eksamen må skrives med kulepenn.

De siste årene har jeg kun brukt trykkblyant, til notater i forelesninger, og kulepenn, til eksamener og notering i lab-journalen min. Når jeg først begynte på universitetet fant jeg fort en favoritt blant kulepennene: Den kulepennen til Pilot med en smal tupp og gummigrep (Pilot Supergrip F).

Innimellom har jeg fått små drypp av idéer om at det finnes andre penner der ute enn kulepenner, men dette var aldri noe jeg reflekterte over, helt fram til for rundt en måned siden. Jeg skulle skrive noe med den vante kulepennen som vanlig, mens eg tenkte: Jeg lurer på om det finnes en penn med litt mer svart blekk enn dette..? La meg google det…Å du hendelse om det finnes alternativer til «den kulepennen» til Pilot! Det finnes flytende blekk og gelé-blekk og hybridblekk og tusjpenner, og vi må bare for all del ikke glemme å nevne fyllepenner! Og blekk!! OG! Og, og. og….

Resultat: Helge er herved hektet på penner. I første runde var jeg kun interessert i å finne en penn som kunne skrive med et skikkelig svart blekk, og som jeg kan skrive med uten å gni blekket alt for mye utover med min fine venstre hånd. Jeg fant ut at gelé-blekk er det som fungerer best for meg som venstrehendt, men på grunn av mekanismen som legger blekk på papiret så skal det lite til før pennen skraper en del mot papiret. Dessverre er det ingen av 4 ulike merkene og modellene jeg har prøvd som 100 % kvalifiserer som ‘Pennen’, med stor P.

Den andre typen penn jeg har fått sansen for er tusjpenner (fineliner, tegnepenn, felt tip pen, kall det hva du vil). Disse er mye mindre skrapete enn penner med ståltupp, og kan fåes i veldig svart blekk, og det gnir ikke utover når jeg skriver. Etter å ha brukt en av disse noen dager gikk det opp for meg at den ENE gangen på ungdomsskolen jeg faktisk fant en penn som jeg kunne skrive med uten problemer var en pen av denne typen. Den ble anbefalt til meg på bokhandleren som «en penn fra Japan, der de har samme problemene som deg med hvordan de skriver, og de har peiling på dette med skriving».

Reisen min i penneverden slutter ikke her! Det startet med dårlig håndskrift og jeg er nå i et åpent landskap av penner og papir, så fortsettelse følger…

En tanke om “Penn og papir, del 1

  1. Tilbaketråkk: Penn og papir, del 2 | helgeb.net

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *